Uten at mye av det har blitt fikset, har en ting vist seg de siste månedene. Partiet har potensiale. I dette innlegget skal jeg ha fokus på Piratpartiets framgang i Tyskland, og prøve å forklare hvordan partiet har klart å bli så populær. Jeg velger å ha hovedfokus på det tyske Piratpartiet av ulike grunner. Først og fremst er tysk morsmålet mitt, og det gjør det lettere for meg å gå gjennom programmer. I tillegg har jeg mer peiling på tysk politikk enn på svensk eller dansk politikk, spesielt når det kommer til regionalt og lokalt nivå. Piratbevegelsen startet tross alt i Sverige, og det finnes også et dansk Piratparti.

Valgresultatene

Senest ved valget i Berlin i 2011 ble det tydelig at man må regne med piratene. Piratpartiet fikk 8,9 %, og dermed 15 av de 149 mandatene i Berlins parlament. Så kom valget i den tyske delstaten «Saarland» forrige helg. Piratpartiet fikk 7,4 % og 4 av de 51 mandatene. Til sammenligning så røyk det liberale partiet FDP, som for tiden inngår i regjeringssamarbeidet på nasjonalt nivå, ut av begge parlamentene, med henholdsvis 1,8 % i Berlin og 1,2 % i Saarland. I Saarland fikk piratene til og med større oppslutning enn de Grønne, som med 5 % akkurat nådde sperregrensa.

Finnes det «den typiske piratvelgeren»?

Hvordan kan vi forklare Piratpartiets fremgang i Tyskland? Hva er det de gjør riktig? En begynnelse kan være å se på velgermassen deres. De undersøkelsene som er blitt gjort viser at det ikke finnes en typisk «piratvelger». Velgermassen består av alle aldersgrupper, bortsett fra dem som er eldre enn 60 år, den består av arbeidere, tjenestemenn, selvstendig næringsdrivende, studenter og folk med både høyere og lavere utdanning. De fleste av velgerne vil se seg et sted i sentrum, men det er en del som ser på seg som venstreliberale eller anarkister, samtidig som Piratpartiet har klart å trekke til seg folk fra alle partier fra ytre venstre til de nyliberale. Velgermassen er altså godt spredt. Piratpartiet har dessuten klart å mobilisere mange sofavelgere. 27 % av de som stemte Piratpartiet, sier at de valgte sofaen ved tidligere valg.

Piratpartiets grunnleggende prinsipper

Det er viktig å se på både prinsipprogrammet og retorikken til piratene, for å forklare hvordan de har klart å oppnå såpass stor oppslutning blant en såpass spredt velgermasse, uten at de har tatt stilling til ideologiske spørsmål, og helt uten å ha et fullstendig program.

Prinsipprogrammet begynner med en liten innledning om dagens situasjon. Partiet skriver om den «digitale revolusjonen», og at menneskets verdighet og frihet er sterkt truet, til tross for at begge ordene er meget populære og ofte brukt blant politikere. Mulighetene for demokratisk påvirkning av beslutningsprosessene er sterkt begrenset, og forandringene skjer i et tempo, som vanskeliggjør både meningsdannelse og lovgivning, og som er en overbelastning for enkeltindividet.

Det globaliserte samfunnet er på alle måter en utfordring for juridiske, økonomiske og sosiale rammebetingelser, og svarene som gis peker mot et totalitært, globalt overvåkingssamfunn. Særlig frykten for internasjonal terrorisme fører til at sikkerhet prioriteres framfor frihet, og at mange frihetsforkjempere stilner.

Informasjonell selvbestemmelse, fri tilgang til kunnskap og kultur óg bevaringen av personvernet pekes ut som grunnpilarene i et demokratisk, sosialt rettferdig, fritt og globalt samfunn.

Piratene ser på seg som en internasjonal bevegelse, og ønsker å konsentrere seg om disse grunnleggende temaene. De mener at temaene appellerer til en bred masse, uavhengig av den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Å ta stilling til ideologiske spørsmål vil svekke kampen for disse essensielle verdiene.

Bildet fra Piratenpartei Deutschland – Some rights reserved

Piratene og demokrati

Piratpartiet ønsker å bruke dagens muligheter for å styrke demokratiet. Muligheten for å spre og få tilgang til store mengder informasjon i løpet av få sekunder, gjør det mulig å finne nye måter å fordele makten på. Partiet nevner blant annet å desentralisere forvaltningen i større grad.

Den teknologiske utviklingen kan være med på å styrke ytringsfrihet og påvirkningsmulighetene til enkeltindividet. I programmet nevner partiet også viktigheten av et pluralistisk mediebilde, bestående av desentraliserte og uavhengige aktører som presse, bloggere og andre former for offentlig menings-/informasjonsspredning. Disse aktørene skal ikke begrenses i sin ytringsfrihet.

Partiet påpeker også at minoriteter skal beskyttes for overgrep. Friheten kan ikke gå så langt at andres frihet begrenses betydelig, selv om et flertall måtte ønske det.

Piratpartiet ønsker også mulighet for kumulering og slengere ved nasjonale valg. Slik ønsker de å få en slutt på fraksjonstvang, og mer fokus på enkeltindividets ansvar i politikken.

Sosial ulikhet

Piratpartiet ser ikke på ulikhet som det største onde, men på fattigdom. I prinsipprogrammet står det blant annet at de «vil forhindre fattigdom, ikke rikdom». De peker på at en sikret eksistens er helt essensielt for menneskets frie utfoldelse. Den vil legge til rette for mer frivillig engasjement, uavhengig journalisme, fritt utdanningsvalg, politisk aktivitet, skapelsen av kunst og fritt programvare.

Piratene tar ikke direkte stilling til en slags «borgerlønn», men prinsippene peker i en slik retning. Ifølge twitterbrukeren @balu er piratenes offisielle krav at det skal utredes ulike muligheter for innføring av en slik borgerlønn, også med tanke på de samfunnsøkonomiske konsekvensene. Landsmøtet i 2010 avviste derimot å gjøre det direkte kravet om en borgerlønn til en del av partiprogrammet.

Partiet mener også at det må legges til rette for full sysselsetting, hvis arbeid er den eneste muligheten til eksistenssikring – noe som ikke virker realistisk med tanke på arbeidsledigheten, både i Tyskland og store deler av Europa.

Den transparente staten

I Tyskland er det slik at det ofte trenges en begrunnelse for å få innsyn i «offentlige» dokumenter. Piratene mener at hemmeligholdets prinsipp må erstattes av frihetens offentlighetens prinsipp. Det skal være borgernes rett å få tilgang til alle dokumenter på alle styringsnivåer. Denne retten skal bare begrenses, hvis den truer personvernet, den nasjonale sikkerheten, forhindringen av kriminelle handlinger og lignende. Disse bestemmelsene skal tross alt formuleres entydige og ikke legge til rette for storstilt hemmelighold på enkelte områder. For tilfellet at myndighetene nekter innsyn, må de formulere en skriftlig begrunnelse – og den som ønsker innsyn skal få ankerett. Innsynsretten skal ikke hindres av høye gebyrer eller komplisert byråkrati.

Et annet eksempel for denne transparensen er kravet om at politibetjente skal være mulig å identifisere, for eksempel ved å ha et synlig nummer på uniformen, som etter hvert kan byttes. Det vil da være det offentliges ansvar å ha oversikt over hvem som til enhver tid bærer hvilket nummer. Dette skal forbedre folkets rettssikkerhet ovenfor politiets overgrep, ved for eksempel demonstrasjoner.

I tillegg ønsker piratene at politibetjente skal forpliktes til å hindre andre kollegaer fra å begå overgrep, i tillegg til å melde fra om overgrep som begås. I samme sleng er det legitimt å nevne at Piratpartiet ønsker en bedre beskyttelse av «whistleblowere».

Personvern

Ifølge Piratpartiet er det staten som skal være transparent, ikke borgerne. Det er personvernspolitikken Piratpartiet er mest kjent for. De har tatt tydelig stilling mot EUs datalagringsdirektiv, mot INDECT, ACTA og økt ønske om nettsensur. Datatilsynet skal fungere helt uavhengig, og borgerne må alltid ha rett til å få tilgang til samtlige deres personlige opplysninger som lagres. Piratene krever også at posthemmeligheten utvides til kommunikasjon generelt, og dette prinsippet skal bare kunne brytes, hvis det finnes en nøyaktig mistanke mot en person. Borgerne skal regnes som uskyldige i utgangspunktet, og dermed ikke utsettes for storstilt overvåking.

Partiet stiller seg generelt sterkt kritisk til både bruk og sentral lagring av DNA-prøver, biometrisk informasjon og lignende.

Piratene – kommet for å bli?

Det finnes så klart noen flere områder i programmet, som jeg ikke har gått inn på i denne artikkelen. Piratene er opptatt av patentlovgivningen, utdanning, genderspørsmål, ruspolitikk, en bærekraftig miljøpolitikk og kulturell mangfold. Hovedprinsippet er ofte at partiet ønsker et samfunn for alle, og at alle kan delta i både det kulturelle og det politiske livet. Mye vil minne om de første forsøkene med direkte demokrati, og partiet ble allerede beskyldt for å legge til rette for flertallets tyranni. Dagens situasjon er så klart en helt annen, og mulighetene for mer direkte demokrati er langt bedre enn i antikkens Athen.

Det jeg savner mest, er en aktiv – i det minste intern – politikk for å fremme kjønnsbalansen. Partiet fører ikke statistikk over medlemmenes kjønn. Det begrunner de med at «alle pirater er like, uansett kjønn», men det viser seg at menn er klart overrepresentert på valglistene. Jeg liker tanken på kjønnsnøytralitet, men mener at vi ikke har kommet så langt at det er mulig uten at kvinner blir underrepresentert eller diskriminert.

Piratenes suksess vil jeg i hovedsak forklare med at de viser seg til å være et parti som går ut fra folket. Forumet deres er åpent tilgjengelig for alle, de har en egen Wiki, der de legger ut landsmøtepapirer (og mye, mye mer) – og i diskusjonen rundt forslagene kan alle ytre seg. Alle kan være med på å lage «piratpolitikk», uansett om de er medlem eller ikke. Partiet viser at det går an å bruke nettet aktivt for å gi folket en stemme. Det finnes ingen gjennomsnittspirat – Piratpartiet er åpent for alle, spesielt fordi partiet begrenser seg på områder der det er stor enighet blant folket – uavhengig av ideologiske spørsmål. Samtidig ser man at det er nettopp disse områdene, som er under stadig angrep fra politisk hold, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Piratene tiltrekker de mange, som er blitt lei av den alt for pragmatiske og maktfokuserte elitepolitikken, som kjennes tydelig i EU-landene. Partiet, eller bevegelsen, ser fordelene med globalisering og et samlet Europa, men er samtidig sterk motstander av politikkens sentralisering til den udemokratiske eliten i Brussel. I en uttalelse skriver partiet at det trengs en bevegelse som stadig må kjempe for frihetslige og demokratiske verdier, som dessverre ikke kan tas for gitt. De ønsker å jobbe for «en demokratisk, europeisk rettsstat, som konstitueres gjennom en felles forfatning, og som stadig har folket i handlingens sentrum – borgernes og regionenes Europa.» (Oversettelsen er min tolkning og ikke godkjent av det tyske Piratpartiet. Jeg mener tross alt at den formidler budskapet på en god måte.)

Retorikken, som alltid går på at det er folket som må kontrollere staten, og ikke omvendt, treffer midt i hjertene til alle som har gått lei av at det europeiske demokratiet har forvitret til å ikke være mer enn muligheten for å sette et kryss hvert fjerde eller femte år, uten å ha reell mulighet til å påvirke.

Piratbevegelsen har så klart mye forbedringspotensial, men de er kommet for å bli. Piratene har vind i seilene, og det er få som er mer fryktet av den etablerte makten.

(Kildene har jeg linket til i teksten.)

Det er ikke vanskelig å se at Breiviks selvbilde er milevis unna det folk flest oppfatter, og etter det som har kommet fram i media i det siste, kan jeg nesten ikke tro at psykologene tar feil. Behring Breivik mener han er i krig – en krig som ikke finnes. Han ser på seg selv som øverstkommanderende i et internasjonalt nettverk – et nettverk som foreløpig ikke ser ut til å eksistere.

Hva er det som har fått denne mannen til å gå så langt? Ideologi, islamofobi og rasisme er noen begrunnelser. Helt klart. Debattklimaet må endres. Ingenting skal stå uimotsagt. I en kronikk skriver Kjetil Grødum at “ytringsfriheten må følges av en ytringsplikt.” Dette er så klart helt riktig.

Men så må vi spørre oss om det som skjedde muligens kunne blitt forhindret. Isåfall: Hvor og når kunne vi grepet inn? Hvilke institusjoner var det som sviktet – både i ukene og månedene før Breivik gikk til angrep på hundrevis av forsvarsløse ungdommer, og lenge før han fikk konkrete tanker om det han gjorde? Dette må vi kunne lære av, og lærdommen må vi være bevisste på i tiden som kommer.

Breivik skal selvfølgelig ikke framstilles som et offer, for det er han ikke. Han skal leve med dette, han er ansvarlig for det han har gjort. Men er det kanskje et menneske bak den kalde og beregnende krigeren han ønsker å være? Er alt bare en fassade? Og isåfall, hvis muren faller og du endelig kommer ut av din egen boble, som har tilført oss alle så mye ond, hvis mennesket kommer fram: Angrer du da, Anders Behring Breivik?

Jeg vil også anbefale å lese teksten “Behring Breiviks andre ansikt”.

Sandberg mener altså at Arbeiderpartiet har “spilt offerrollen” etter 22. juli. Det er vanskelig å forstå hva han ville uttrykke med det, og Sandberg beklaget riktig nok etter at han hørte hva han hadde sagt. Men det er altså ikke slik at Arbeiderpartiet var nødt til å spille offeret. Arbeiderpartiet/AUF var nemlig offeret.

En kan kritisere Arbeiderpartiet for mye. Stoltenberg taler med to tunger, når han bruker ord som åpenhet og demokrati, partiet er ikke kjent for å være tolerant overfor motstand innad i partiet, de opptrer arrogant overfor regjeringspartnerne sine – og mye mer. Jeg liker Arbeiderpartiet ikke bedre enn jeg gjorde før 22. juli, men her har de altså vært et offer – så det er bare legitimt å påpeke det. Noe de forøvrig ikke har gjort i alt for stor grad.

Jeg vil forøvrig henvise til at det finnes et annet parti som var ganske tidlig ute med å påta seg offerrollen.

NRK.no – 24.07.2011

Fy fy! Inn i skammekroken med deg, Sandberg!

Rasisme er forkastelig. Det vil de fleste si seg enig i. Vi skal ikke diskriminere folk, bare fordi de ble født i “feil” land. Tross alt gjør vi det. Med vi mener jeg staten. Staten, som vi er en del av. Den regjeringen som de fleste av oss har stemt på. Den statsministeren som snakket om mer demokrati og mer åpenhet. Oss alle, som snakket om kjærlighet og varme. Midt i all den kjærligheten godtar vi at det finnes en underklasse. Folk uten rettigheter. Folk som lever et liv på vent – midt i all den rikdommen vi hygger oss med.

La meg fortelle dere litt om Aaaron Ara. Aaron er en palestinsk flyktning som er fra Jenin på Vestbredden. Han har sett sin fetter bli revet i filler av en bombe, og han har levd et liv under israelsk okkupasjon. Da han måtte se at venn etter venn ble drept i kampene mot okkupasjonsmakten, innså han at voldelig oppgjør mot et overlegent regime ikke fører til noe. Aaron begynte å satse på kultur, jobbet som radiovert, studerte skuespill. Fram til i dag mener han at det er kulturell motstand, kunst og kunnskap som er veien til et fritt Palestina – ikke våpen.

Et bilde av Aaron

Det er ikke en islamistisk stat han ønsker, heller ikke en stat bare for palestinere ved siden av en stat bare for jøder. Han er ikke bare mot det israelske regimet, men også mot det palestinske regimet, mot Hamas. Selv sier han at det å kjempe for et fritt Palestina ikke betyr å være enig med alle palestinere. Det har blant annet ført til store konflikter med hans landsmenn. Når Aaron skriver om det Palestina han ønsker seg, blir det tydelig at han ønsker seg et fritt land for alle – et demokratisk og åpent samfunn, uavhengig av religion og herkomst. Slik beskriver han det samfunnet selv:

Jeg kjemper bare for et fritt Palestina uten okkupasjon og uten ekstremistiske myndigheter. Palestina bør være åpent for alle, et land for alle religioner og alle slags mennesker. Alle er velkomne: jøder, kristne, muslimer, buddhister, hinduer, ateister osv. Jeg tror på en en-statsløsning med de nevnte faktorer. På grunn av dette ideologiske grunnlaget og disse ideene ble jeg et mål for angrep.

Aaron søkte beskyttelse i Norge. I et intervju sa han blant annet at han gjerne vil leve i Palestina, men at han må frykte livet sitt i den nåværende situasjonen. Myndighetene i Norge mener at Palestina er trygt for Aaron. Samtidig fraråder man folk å reise dit. Det er all grunn til å tvile på at Palestina er et tryggere sted for Aaron enn for Ola og Kari Nordmann. Etter at Aaron har fått avslag på asylsøknaden, lever han ulovlig i Norge. Et liv uten rettigheter. Han får ikke jobbe, gå på norskkurs, ha en bankkonto – og selv om han muligens ønsker det, får han ikke lov til å betale skatt. Aaron er en ressurs, som ikke får lov å bidra til det samfunnet han lever i. Aaron er et menneske uten rettigheter. Norge – den tilsynelatende fredsnasjonen og verdens beste land å bo i – godtar at grunnleggende menneskerettigheter ikke gjelder for alle.

Aarons historie er oppsiktsvekkende. Han har valgt å stå fram, å vise at han er her – at han er et menneske, på samme måte som vi er. Men samtidig skal det være sagt at det finnes langt flere som Aaron. Det finnes langt flere flyktninger som har fått avslag og lever et liv uten rettigheter, fordi de ikke kan dra tilbake til hjemlandet sitt. Det er disse menneskene som trenger vår støtte. Disse menneskene som fortjener den kjærligheten vi snakket om for bare noen uker siden. Det er deres historier som vi må få fram.

Ja, jeg ønsker meg mer demokrati og mer åpenhet. For alle. Jeg ønsker meg et åpent samfunn, som ikke svikter mennesker på grunn av nasjonaliteten deres. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle kan ha like muligheter, hvor alle kan lykkes – og jeg håper at Jens og resten av regjeringen ikke har glemt at de snakket om nettopp dette.

Her får du lese Aarons hjerteskjærende historie.

Og her kan du følge med i hans støttegruppe på facebook.

Vi har mistet folk som har stått opp for sin mening, kjempet for sine idealer og engasjert seg for et bedre samfunn. Vi har mistet folk som visste at de har en stemme, og som har vært villige til å bruke og forsvare den. Norge har ikke bare mistet lovende ungdomspolitikere, men også framragende medmennesker som brydde seg om det samfunnet de levde i.

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

(Nordahl Grieg – Til ungdommen)

Men samtidig som mange føler sinne, sorg og avsky for det gjerningsmannen har gjort, må vi se framover. Vi må stå sammen, og det kan vi. Det har vi vist. Ingen av ofrene ville ønsket at vi svarer på hat med enda mer hat. Vi må kjempe videre for de verdiene vi står for. Det er demokrati, frihet, åpenhet og et samfunn hvor alle inkluderes. Det har aldri vært viktigere og riktigere å stå opp og fremme disse verdiene. Vi har idealer, og vi har et budskap. Det budskapet skal vi rope ut høyt – mye høyere enn før. Vi skal si nei til terror, uansett hvor den måtte komme fra, og vi skal si nei til rasisme.

Men enda viktigere enn å si nei, er det å si JA. Ja til et åpent og inkluderende samfunn med like muligheter for alle. Ja til gjensidig dialog, respekt og forståelse, og ja til et bedre samfunn som vi med god samvittighet kan gi videre i våre barns hender en vakker dag.

Samtidig som jeg minnes alle de fantastiske folkene som fikk revet livet fra seg, gleder jeg meg til morgendagen. Jeg gleder meg til det samfunnet vi jobber for, det samfunnet som VI skaper sammen. Bruk tiden dere trenger. Gråt, skrik og vær sinte. Men smil med tanke på tiden som kommer. Ingenting skal bli som før, men mye skal bli bedre!

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!

(Erik Bye – Vår beste dag)

Når det gjelder voldtekt, må man skille mellom minst to typer. På den ene siden ser vi overfallsvoldtektene. Offeret er sjelden kjent med gjerningsmannen, og det kommer ofte som en “overraskelse”. Samtidig blir den typen voldtekt ofte anmeldt umiddelbart, og i mange tilfeller blir gjerningsmannen dømt. Jeg har hørt om statistikker som tyder på at innvandrere er overrepresentert, når det gjelder overfallsvoldtekter. Det er et problem som man må analysere, men ikke hovedproblemet, når man snakker om voldtekt. Overfallsvoldtektene er nemlig bare toppen av isfjellet.

Et enda større problem er de voldtektene som vi aldri får høre noe om, men som finnes. Offeret kjenner til gjerningsmannen. Han kan være en god venn, offerets kjæreste, et familiemedlem eller stå i et annet forhold til offeret som gjør det ekstravanskelig å takle situasjonen. Disse voldtektene kan skje på fest, hjemme eller andre steder som ligger utenfor det “offentlige samfunnet”. Offeret vil føle at det er vanskelig å motsette seg, kanskje si “Nei”, men ikke vise like mye motstand.

Disse voldtektene som skjer i skjul, blir sjelden oppdaget. Offeret vil ofte oppleve at saken ikke blir tatt seriøs – noe som gjør det enda verre for personen. “Han er jo kjæresten din! Du overvurderer situasjonen!” vil være noe av svarene man får.

Nei betyr nei! Uansett hvem det handler om. Det må aksepteres, og hver eneste handling som går utover det, må regnes som overgrep. Derfor har vi startet det partipolitisk uavhengige initiativet “Menn mot voldtekt – Kristiansand”. Vi vet at det ikke bare er én gruppe, men at det er menn som voldtar. Hvis det er noen som virkelig kan gjøre noe mot disse voldtektsbølgene, så er det nettopp gutta!

Vi skal vise at voldtekt ikke aksepteres. Målet vårt er at jenter skal føle seg like trygge som guttene, uten å måtte delta på selvforsvarskurs og uten å ha pepperspray i lomma. Vi oppfordrer alle menn til å være obs. Ta et ekstra ansvar når dere er på byen eller på veien hjem. Gjør noe, hvis dere ser at det skjer noe rart. Ikke nøl med å kontakte politiet eller ta affære selv, hvis situasjonen ikke er truende. Snakk om voldtekt med venninnene deres. Tilby hjelp og vis forståelse for deres situasjon, hvis de har opplevd det selv. Motiver dem til å anmelde saken. Alltid ha fokus på at “Nei betyr nei”!

Gjerne ta kontakt med natteravnene og vær med dem en kveld. Vis at dere bryr dere!

Så, kjære Steinar Bergstøl Andersen. Når du har fokus på at alle andre bare snakker, mens du har løsningen – vil du støtte saken vår og virkelig gjøre noe? Eller snakker du bare?

• Les Steinars innlegg her!
• Lik facebooksida til “Menn mot voldtekt – Kristiansand” her!

Tross alt må løsningen, som også ble omtalt som en “Lex Amelie”, kritiseres. Hvor mange folk gjelder løsningen? Hvor mange er i samme situasjon som Maria Amelie, og hvor mange ville faktisk fått arbeidstillatelsen? Folk flest vil si seg enig i at Maria Amelie-saken skiller seg ut og ikke kan brukes som sammenligningsgrunnlag i de fleste sakene. Regelendringen som ble gjort for Maria Amelie, tjener i utgangspunktet to aktører – næringslivet og regjeringspartiene. Regjeringen, fordi de har klart å roe ned debatten som oppstod. Næringslivet, fordi de nå har fått muligheten til å velge ut en viss elite blant asylsøkerne. Når vi ser på den “eliten”, i hovedsak representert av Maria Amelie, er det ytterst få som klarer å vise seg fram på den måten. Det er ytterst få som profitterer av regelendringen. Det er de svake som fortsatt sliter, men er det ikke nettopp dem vi skal beskytte?

Bildet “Amnesty International Refugee Day Rally – 9” av lewishamdreamer – cc-by-nc-2.0

Hva ville skjedd, hvis vi bare åpnet grensene? Åpne dem for alle og slutte med å sortere folk etter hvor hvite, europeiske og hvor flinke de er. Allerede nå er det fritt fram for all slags folk fra EU-området, og det er ikke akkurat sånn at millioner av europeere har oversvømt riket for å finne paradiset! Nettopp fordi Norge ikke er det paradiset som vi gjerne vil ha det til, selv om det er et flott land å bo i.

Vi glemmer hele tiden at folk har en identitet. Vi glemmer at de fleste flyktningene flykter til nabolandene, hvis de har muligheten, og vi glemmer at “Fort Europa” ofte er det siste alternativet når folk ikke ser en annen utvei. Skal det være oss, som ikke kjenner til folks situasjon, som bestemmer om folk har hatt det ille nok? Det ligger utenfor vårt kompetanseområde, vil jeg tro.

Flyktninger og innvandrere er ikke bare tall. De er mennesker de også!

Morsomt å se, hvor gode de egne argumentene blir, når man beskylder andre for noe de ikke har vært eller vil være med på, huh?

Men det er nok nettopp Peter Gitmark som mener at det er rart at tilhengerne av en ideologi, som flere ble misbrukt, ikke stemmer for DLD. Unnskyld meg, men hvis han virkelig mener at jeg i utgangspunktet står for totalitære verdier – og dermed bør være FOR DLD – er det da ikke slik at det bor en liten stalinist i ham? ;-) Men nei, det gjør det visst ikke! Han tror nemlig på enkeltmennesket, frihet og ansvar. Det er flott han har noe å tro på, men – dessverre – så er det nettopp disse verdiene han svikter ved å stemme for DLD.

Datalagringsdirektivet er nemlig et mistillitsvotum mot hele befolkningen. Man lagrer samtlige trafikkdata av hele den norske befolkningen, for tilfellet at noen muligens gjør noe galt. Det vil si at overvåkningen ikke begynner, når man har gjort noe galt. Den begynner allerede, før man en gang tenker på å gjøre noe galt, nettopp fordi – og det vet vi alle – det er mulig at mennesker kan være kriminelle.

Tyskeren Malte Spitz, medlem av De Grønne, fikk utlevert samtlige trafikkdata som ble lagret. I store grader var det mulig å forfølge nesten hvert eneste skritt han gjorde. I tillegg kom offentlige ytringer på f.eks. Twitter, som da også ga muligheten til å finne ut av hva han gjorde. Et helt nøyaktig personprofil altså. Er det det vi vil? Som sagt, er det alle som skal overvåkes. Det er et barn på 12 år, det er bestemoren, det er en lærer som ringer sin psykolog på grunn av et eller annet problem, og det er DEG! Hva hvis slike sensitive opplysninger kommer på avveie? Det er trygt, mener du? Hvis historien har vist noe, er det at slike opplysninger alltid vil komme på avveie. Du har ikke noe å skjule mener du? Du har vel et privatliv du øgså? Hva ville du sagt, hvis det sto en mann ved siden av deg og noterte hvem du ringte, hver gang du ringte? Det er det DLD gjør, bare i det skjulte. Og nytteverdien kan man tvile på.

Og da vil jeg spørre: Hvor er troen på at enkeltmennesket kan ta ansvar for seg selv? Hvor er troen på friheten? Kjære lesere, vannet nærmer seg kokepunktet, og vi skjønner ikke at det blir farlig for oss. Det er nå vi må våkne og bli bevisste på at vi ikke kan ta demokratiet og friheten vår for gitt!

]]> http://normankay.net/2011/04/demokratiet-pa-ville-veier/feed/ 2 http://normankay.net/2011/03/dld-er-bare-begynnelsen/ http://normankay.net/2011/03/dld-er-bare-begynnelsen/#comments Fri, 25 Mar 2011 21:45:24 +0000 Norman http://normankay.net/?p=1090 Innlegget sto også på trykk i FVN, torsdag 24. mars 2011

Debatten rundt EUs datalagringsdirektiv har vært stor, senest etter at Høyres stortingsgruppe kastet sine liberale prinsipper over bord og gikk med på å forhandle om det omstridte direktivet. Direktivet er ikke bare en trussel mot ytringsfriheten, rettsstaten og journalistenes kildevern, det er også begynnelsen på enda mer avanserte overvåkningstiltak. EU finansierer blant annet et prosjekt med navnet INDECT. Med INDECT sikter man på å få full kontroll over befolkningen. Etter planen skal også droner og kameraer med lydopptak være del av overvåkningsverktøyet, slik at myndighetene får med seg hver eneste vinkel og hvert eneste støvkorn. Myndighetenes mål er altså å vite hva vi gjør, allerede før vi selv tenker på det. Derfor skal systemet reagere på enkelte handlingsmønstre. Sitter du for lenge på toget? Gratulerer, du er mistenkt! Har du en dårlig dag og banner, fordi minibanken ikke virker som den skal? Gratulerer, da kan du også regne med at myndighetene tar kontakt! Men det handler vel bare om vår egen sikkerhet? INDECT er nettopp det som ville fått George Orwell til å vri seg i graven, og datalagringsdirektivet er bare starten av det overvåkningssamfunnet som man egentlig bare forventer av totalitære regimer.

Skal vi gjøre noe med det, er det viktig å si nei nå! Hvem skal stole på en stat som fremmer et mistillitsvotum mot sin egen befolkning? Vil vi virkelig leve i det samfunnet? Jeg vil oppfordre alle til å delta på demonstrasjonen mot datalagringsdirektivet onsdag 30. mars, kl. 18.00 på Øvre Torv. Demonstrasjonen er tverrpolitisk, med appeller fra bl.a. Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Unge Høyre, KrF-Ungdom, Fremskrittspartiets Ungdom og Nei til EU. Så vil jeg gjerne avslutte med Benjamin Franklins vise ord: ”Den som forhandler bort frihet for sikkerhet, verken fortjener eller oppnår noen av delene.” Vi må si ja til friheten vår, og nei til datalagringsdirektivet, før det er for sent.

Norman Knaus
Rødt Kristiansand / Kristiansand Rød Ungdom

Les mer om INDECT her, her og her.

Allerede Alexander Kiellands ”lille Marius” visste at lekser ikke var noe fint. Han pugget og pugget, før han døde av en hjernehinnebetennelse og fikk mora si å tro på at det var skolen som drepte ham, da han med sine siste åndedrag ikke mumlet mer enn latinsk nonsens. Det er nesten 130 år siden Kielland skrev romanen ”Gift”, men kan vi tross alt lære noe av Marius sin skjebne?

Vi er engasjerte ungdommer med bakgrunn fra ulike linjer på videregående og har gjort våre individuelle erfaringer med skolen. En av oss har bakgrunn fra Tyskland som legger mer vekt på lydighet og disiplin enn Norge. I Tyskland spiller leksene en enda større rolle enn i Norge, og konsekvensene for ikke gjort lekse har større påvirkning på karakterene. I tillegg har Tyskland et tredelt skolesystem som uten tvil er skapt for å øke de sosiale forskjellene. Man burde da forvente at et skolesystem som skal utdanne en kunnskapselite og kreve mer av elevene, scorer høyt på internasjonale målinger. Forskjellene mellom Norge og Tyskland har tross alt ikke vært store, og PISA-undersøkelsene domineres av asiatiske land som Kina og Hong Kong (Wikipedia, 2011), land som har en helt annen lærings- og arbeidskultur og ikke burde danne et sammenligningsgrunnlag.

I Norge har vi 8-timers arbeidsdag. Gjelder det også for elevene?
En vanlig skoledag kan gjerne vare i åtte timer. I tillegg til den vanlige skoletiden skal elevene gjøre lekser og øve til prøver. Elevene som sliter med fagene bruker gjerne alt for mye tid på det. Det er de som er lille Marius. De prøver og prøver fram til de gir opp. Senere skal elevene selvfølgelig få seg en jobb i tillegg, og selvfølgelig er det nettopp barne- og ungdomstiden som man skal nyte – mellom skole, jobb og husarbeid.

En studie fra 2008 skulle vurdere prestasjonene av elever som tok fordypning i matte og fysikk. Prestasjonene var ikke tilfredsstillende. En av konklusjonene var at individuelle arbeidsmåter som oppgaveskriving prioriteres sterkere enn i andre land. (Utdanningsdirektoratet, 2009) Det vil si at individuell arbeid ikke alltid fører til målet.

Vi trenger engasjerte lærere som ikke gjemmer seg bak pc-er. Elevene må få den oppfølgningen de trenger. Det er ikke bare å prøve og feile. Lekser er et nødvendig onde – i et system som ikke fungerer. Vi trenger et system som tar utgangspunkt i elevenes behov, ikke i næringslivets ønske om lydige arbeidsdroner.

Norman Knaus
Kristiansand Rød Ungdom

Kildeliste

• Utdanningsdirektoratet. (2009, desember 09). TIMSS Advanced 2008: Et skritt tilbake. Hentet februar 23, 2011 fra http://www.udir.no/Rapporter/TIMSS-Advanced-2008/
• Wikipedia, The Free Encyclopedia. (2011, februar 18). Programme for International Student Assessment. Hentet februar 23, 2011 frahttp://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Programme_for_International_Student_Assessment&oldid=414582106

Israel er interessert i at palestinerne får egne områder hvor de kan styre seg selv, men det virker som om palestinerne ikke vil oppgi håpet om å utslette Israel, og derfor er situasjonen helt fastlåst. (Edland, 2011)

Det er altså derfor Israel oppretter bosetninger i palestinske områder! I boka “Øyne i Gaza” skriver Erik Fosse at Gazas befolkning på 1,5 millioner mennesker tilsvarer 4000 mennesker per kvadratkilometer. Fra 1967 til 1987 okkuperte Israel 20 % av dette området, slik at palestinerne måtte dele på enda mindre. (Gilbert & Fosse, 2009, ss. 49-50) Dette skjedde naturligvis nettopp fordi Israel er interessert i at palestinerne får styre seg selv.

På hvilke premisser skal de det? Vestlige land som mener å ha monopol på demokratibegrepet, regner Israel som Midtøstens eneste demokrati. Da man gjennomførte valg i Palestina i 2006, fikk Hamas flertall (74 av 132 representanter). Men dette kunne da ikke være riktig, fordi vestlige land ikke liker Hamas. Finansieringen av regjeringen har vært avhengig av vestlige land som ikke ville godta viljen til den palestinske befolkningen. Hele demokratibegrepet er altså avhengig av hvor mange venner man har i vestlige land, mens befolkningen regnes som umyndig. Hvis man da legger til at demokrati i utgangspunktet betyr “folkestyre”, er dette bare en latterliggjøring av hele begrepet.

Videre skriver Edland at boikott av Israel er dårlig for Norge. Her tar han altså bare økonomiske hensyn og bryr seg fint lite om at det handler om menneskerettigheter. Så fortsetter han med ren kynisme:

Israel er for øvrig den viktigste handelspartneren til den Palestinske Autoritet. (Edland, 2011)

Han har nok glemt at Israel gjør sitt beste for å forhindre at Palestina, særlig Gaza, får noen andre handelspartnere. Gazas befolkning lider under den israelske blokaden, all handel blir kontrollert av israelske myndigheter. I Klassekampen sto det en liste over produktene som ikke får slippe inn i Gaza. Lista er fra sommeren 2010, og jeg tror at Israel har skiftet standpunkt på noen få av dem.

På forbudslista står følgende varer: Salvie, kardemomme, spisskummen, koriander, ingefær, syltetøy, halva (søte kaker), eddik, muskat, sjokolade, frukt, hermetisk frukt, frø og nøtter, kjeks og søtsaker, potetgull, gass til brusproduksjon, tørket frukt, ferskt kjøtt, gips, tjære, tre til byggematerialer, sement, jern, glukose, industrielt salt, plast, glass og metallbokser, margarin, presenninger, tøy til klær, smaksforbedrere, luktfjernere, fiskestenger, ulike typer fiskegarn, bøyer, tau til fiske, nylonnett til veksthus, tau til veksthus, klekkerier og reservedeler til klekkerier, reservedeler til traktorer, meieriutstyr for fjøs, rørsystemer til kunstig vanning, planteutstyr for stiklinger, varmeovner til kyllingoppdrettsanlegg, musikkinstrumenter, A4-papirark, skriveutstyr, notatbøker, aviser, leketøy, barberhøvler, symaskiner og reservedeler til dem, varmeovner, hester, esler, geiter, storfe, kyllinger. (Henriksen, 2010)

Jeg vil ikke kommentere hva jeg synes om lista, så det får dere gjøre selv. Men så fortsetter Edland med sin hyllest til Israel:

Israel har også omsorg for palestinerne og deres nød. Mange tusen palestinere, for eksempel, kommer til israelske sykehus hvert år for behandling som de ikke kan få av sine egne. Men Israel har også tanke for nøden andre steder i verden. Når mennesker er rammet av store katastrofer, er israelerne blant de første som kommer for å hjelpe. (Edland, 2011)

Israel er ikke akkurat kjent for å unngå sivile mål, når de først prøver å utrydde den palestinske befolkningen. De har angrepet ambulansebiler, bombet sykehus, skoler og FN-bygninger. (Se: VG, P4 og Adressa.no) Skal man da hylle Israel for å ta imot dem som klarer å komme seg til israelske sykehus? Dessuten har leger og helsepersonell sjelden en politisk agenda, og jeg tror, eller håper, at det finnes få ikke finnes noen israelske leger som nekter å behandle en pasient, bare fordi han er palestinsk.

Når det gjelder Palestina, er det Israel som faktisk skaper katastrofene. Å påstå at det er Israel som hjelper, er latterlig. Kjære Gabriel Edland. Vær så snill og hold deg til fakta!

Kildeliste:

• Edland, G. (2011, Februar 03). Israelboikott? Kristiansand Avis, s. 14.  (Nettutgave på http://www.kristiansandavis.no/index.php?menuid=20&expand=20)
• Gilbert, M., & Fosse, E. (2009). Øyne i Gaza. Gyldendal Norsk Forlag AS.
• Henriksen, S. (2010, Juni 09). Klassekampen.no: Disse varene slipper ikke inn i Gaza. Hentet Februar 05, 2011 fra http://www.klassekampen.no/artikler/kultur_medier/57565/article/item/null/disse-varene-slipper-ikke-inn-i-gaza

Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barnet har rett til regelmessig kontakt med begge foreldre. (Nr. 10 i FNs Barnekonvensjon)

Kjære UDI og UNE. Når begynner dere å være mennesker?

Les hele historien om Mary her!

Innlegget ble også publisert på Isabell Maris blogg! Takk (:

Vi fikk til og med litt mediedekning, både fra NRK, Radio Sør og FVN.

• Nyhetssending på NRK (saken om Maria Amelie begynner rundt 6:10)
• Artikkel på fvn.no (med bilder)

Selv om jeg ikke prøvde, klarte jeg å gjemme meg for kameraene. I hvert fall sånn, at ingen kommer til å kjenne meg igjen :D

Men jeg var flink og filmet litt selv, så her får du også se Rødts bystyrerepresentant Halvor Fjermeros holde appell på markeringen i Kristiansand:

Nå som jeg er ferdig med den, kan jeg bare si at inntrykket er sterkt. Det er mange tanker som slår meg. Jeg har jo også innvandrerbakgrunn. Jeg fikk oppholdstillatelse med en gang jeg søkte. Jeg kommer til å få studielån. Jeg må ikke leve i redsel for å bli sendt tilbake til hjemlandet mitt når som helst.

Hva er det som gir meg kvalifikasjonen til å være en lovlig del av det norske samfunnet, mens folk som i like stor grad har lyst til å være det, ikke en gang får muligheten til å bevise at de kan være en berikelse for samfunnet? Hvorfor nekter man å se menneskene som står bak papirene? Hvorfor vil man kvitte seg med folk som muligens kan bidra mer til samfunnet vårt, enn mange etniske nordmenn eller andre europeiske innvandrere kan eller vil gjøre? Er det fordi vi er litt hvitere i huden og ser litt mer europeisk ut?

Hvis det bare er det, da vil jeg ikke være hvit. Vil du?

En meningsmåling [...] viste at bare 4,6 prosent av irakerne ville stemme på et parti som ville skape flere jobber i privat sektor. Til sammenlikning svarte 49 prosent at de ville stemme på et parti som lovet å skape flere statlige arbeidsplasser.  [...] Bare 4,3 prosent av irakerne ville stemme på et parti som lovet å beholde koalisjonsstyrkene i Irak inntil sikkerheten i landet var god.

Hvis jeg ser det riktig, er tallene meget tydelige. Det kan man i utgangpunktet ikke være uenig i. Men de kan jo ikke vite bedre, siden de ikke har prøvd noe annet! Da må den gode, hvite, vestlige mannen vise dem, hvor bra de kan ha det!

På tross av at irakerne syntes å være lite villige til å deregulere, igangsatte den amerikanske siviladministrasjonen omfattende privatiseringsprogrammer under Paul Bremers ledelse. Noe av det første han gjorde som sivil administrator i Irak, var å si opp 500.000 statsansatte.

Burde man kanskje begynne å sivilisere vestlige politikere, før man prøver å gjøre det med resten av jordkloden?

Kilde: Hammerlin, J. (2009). Terrorindustrien. Oslo: Forlaget Manifest.

Filmen viser sterke og sjokkerende bilder, og den klarer å gjengi hvordan den palestinske sivilbefolkningen må ha opplevd situasjonen. Selv om man ikke har opplevd det selv, skjønner man fort at man blir trøtt og lei av de gjentatte angrepene. Man får ikke rom til å puste. Det starter med et angrep, ender opp i totalt kaos og blir fulgt av et nytt angrep. Imidlertid får man virkelig lyst å forlate salen, men dette tyder egentlig bare på at regissøren Vibeke Løkkeberg har gjort alt riktig.

Etter å ha sett filmen, forundrer det meg ikke at ekstremistiske grupper får såpass stor oppslutning og klarer å rekruttere mer og mer folk. Det er ønskelig å finne en fredelig vei, men sivilbefolkningen har bare to valg: Å se på enda flere overgrep eller å ta opp kampen mot okkupanten. At de da bruker alle midler og heller ikke ser sivilbefolkningen som skades i deres angrep, er syndt, men ikke overraskende. Jeg vil ikke forsvare drap på Israels sivilbefolkning, men med de primitive midlene som folk i Gaza har, er kampen mot det israelske militæret en kamp som ikke kan vinnes.

Det som kan kritiseres, er at filmen var ensidig og talte palestinernes sak, men da må man nok legge til at det ikke var dem som startet krigen. Filmen prøver heller ikke å rettferdiggjøre Hamas eller andre ekstreme grupper. Den handler først og fremst om hvordan sivilbefolkningen lider. En annen kritikkpunkt er to scener som tydeligvis er redigerte, men i utgangspunktet baserer seg på faktiske hendelser. Som skrevet, er scenene ikke oppdiktet, i tillegg til at det absolutt ikke var disse scenene som var mest sjokkerende og relevante i filmen. Det er så mye mer urett som vises i løpet av filmen.

Det er vanskelig å holde styr på følelsene i løpet av filmen. Jeg beveget meg et sted mellom medlidenhet og sinne, og Gazas tårer er en av de få filmene som nesten fikk meg til å felle en tåre. Filmen overbeviste meg bare enda mer om hvor viktig det er at det internasjonale samfunnet legger press på Israel. Derfor bør man boikotte Israel – NÅ!

Gjerne les Thomas sitt interessante innlegg “Ingen fremtid for barna i Palestina” og se traileren til filmen her:

Det er galt å fordømme oljeindustrien, mener Aslak. Bruken av olja skaper helt klart utslipp, men ifølge Statistisk Sentralbyrå står utvinningen av olje og gass på norsk sokkel for mer enn 90 prosent av den totale produksjonen av primære energikilder i Norge. Hva ville skje, når vi bare sluttet å bruke olje? Kunne vi dekke verdens energibehov? Ville vi klare å opprettholde vår levestandard? Hvordan skal vi produsere energi? Vindkraft krever plass, trær må hogges ned, og vindmøller er stygge. Argumenter imot noe finnes det alltid. Det er klart at vi må satse på fornybar energi framover, men dette må skje målrettet og med tanke på at energibehovet må dekkes.

Aslak er også kritisk til miljøbevegelsen som religion. Han kritiserer at den baserer seg for sterkt på moral og å være enten god eller ond. Det som trenges er en praktisk tilnærming til problemene, og en idealistisk tilnærming kan ikke gi svar på utfordringene vi har.

En annen sak som tas opp i boken, er det nye globale klassesamfunnet. Vi er den hvite overklassen, uansett hvor vi er. De andre jobber for oss. Industrien er langt, langt borte, og store deler av samfunnet satser på intellektuelle og kreative yrkeskarrierer. Det er for eksempel færre som vil bli rørlegger. Vi må altså hente arbeidskraft fra utlandet. Ofte handler det om dårlig betalte polakker. Med tanke på at lønnsnivået i Polen er mye laver enn her oppe, rettferdiggjøres det at polske gjestearbeidere tjener mindre enn norske arbeidere. Men er det riktig at folk som vi faktisk er avhengige av, tjener mindre enn norske arbeidere, når de utfører likt arbeid?

Et annet eksempel på at det er blitt en selvfølge at andre jobber for oss, ser vi på Jens Stoltenberg utsagn, da han – som daværende olje- og energiminister – var på besøk i Balu ved Kaspihavet. Her vil jeg sitere fra boken. Eksempelet ble også brukt av Rødt Kristiansands leder Tor Jones som ledet debatten, og jeg synes at det gir et godt bilde av hvordan samfunnet har utviklet seg.

Han stilte til intervju på Dagsrevyen, slik jeg husker det med hjelm på hodet, på stranda ved selve Kaspihavet. Han peker ned, ser inn i kamera og sier at det er her framtidas norske pensjoner ligger. Det øyeblikket var et vendepunkt for norsk økonomi.

Er det slik vi vil ha det? Skal andre sikre våre pensjoner? Hvem sikrer deres pensjoner?

En kan skrive så mye om bokens innhold. Den skaper i hvert fall store debatter, noe som også ble tydelig på den spennende debatten i går. Jeg vil absolutt anbefale å lese boken. Selv om man ikke er enig i det Aslak skriver, skaper boken mange tanker rundt emnene. Boken kan kjøpes direkte fra Forlaget Oktober og koster 199 kroner.

Referanser:

- Sira Myhre, A. (2010). Herskap og tjenere. Forlaget Oktober

- http://www.ssb.no/energi/ (Oktober 2010)

Bildet fra Piratenpartei Deutschland – Some rights reserved

Piratenes historie

Fildelingsdebatten nådde en høydepunkt i 2005. Den omhandlet først og fremst den svenske torrensiden The Pirate Bay. Som mange vet, pågår debatten fortsatt, men det var i desember 2005 at Rickard Falkvinge startet opp Piratpartiet. Han registrerte en domene, lagde et partiprogram og spredde ordet anonymt via nettet. Han hadde suksess, og media var ganske kjappe med å omtale partiet, slik at nyheten gikk rundt verden i løpet av få dager.

Falkvinges mål var å avskaffe alt åndsrett, altså opphavsretten og patenter. Ettersom det ble flere medlemmer og ulike meninger, ble dette kravet forandret litt, slik at opphavsretten skulle begrenses til 5 år. I tillegg var det bare ukommersiell fildeling som piratene ønsket å legalisere.

Partiet ble altså mer populær, blant annet på grunn av raidet mot The Pirate Bay i 2006 som ble ansett som et overgrep på borgerrettighetene. Så kom riksdagsvalget i 2006 som man ikke kunne være fornøyd med. Piratpartiet fikk bare 0,6 % og ble dermed klart ikke med i riksdagen.

Rettssaken mot The Pirate Bay førte til enda flere medlemmer, noe som Piratpartiet tjente på rett før Europaparlamentsvalget i 2009. Der fikk de 7,1 % og fikk en mandat (etter Lisboatraktaten ble det to) i Europaparlamentet. Dette kunne regnes som stor suksess, men den kunne ikke opprettholdes fram til Riksdagsvalget i 2010. I skrivende stund kan det antas at Piratpartiet ligger rundt 0,6 – 0,7 %, altså ingen stor forandring i forhold til 2006.

Forskjellen mellom Europavalget og Riksdagsvalget vil jeg først og fremst forklare ved hjelp av valgdeltakelsen. Piratpartiet er flink til å nå folk på nettet, og en kan gå ut fra at partiet klarte å mobilisere sine tilhengere. Valgdeltakelsen under Europavalget var rundt 45 %, mens det var rundt 82 % av svenskene som stemte under Riksdagsvalget i forrige helg. Den lave valgdeltakelsen kan muligens ha vært grunnen til det gode resultatet under Europavalget. Tross alt må Piratpartiet ha mistet velgere, og det kan nok være fordi det er blitt roligere om The Pirate Bay som kunne regnes som deres hovedsak.

Piratene sprer seg

Det tyske piratpartiet ble grunnlagt i 2006. Målene lignet sterkt på det svenske søsterpartiet, men man la enda mer vekt på borgerrettighetene. Blant kjernesakene er en ny åndsrettslov, fri tilgang til kunnskap, et gjennomsiktig statsvesen, mer basisdemokrati og kampen mot sensur, uansett  hva det gjelder.

Sistnevnte ble piratpartiets kjernesak før forbundsdagsvalget i 2009, da det var snakk om å sensurere nettsider som inneholder barnepornografi. Piratpartiet uttalte seg mot dette, og krevde at man heller bør satse på å få slettet slike sider. De mente at en filter som lett kan omgås, ikke når målet og at en slik lov åpner for enda mer sensurering av uønsket materiale og dermed er en trussel for demokratiet.

Så kom forbundsdagsvalget, og piratene dominerte noen meningsmålinger på nettet med opp til 50 eller 60 %. Dette var ikke realistisk og tydet bare på et velfungerende nettmiljø, men morsomt var det tross alt. I det endelige valget fikk Piratpartiet 2 %. Selv om sperregrensen i Tyskland er 5 %, var man ikke misfornøyd med resultatet.

Etter forbundsdagsvalget fulgte det måneder med større uenigheter i partiet. Man kritiserte blant annet en kvinnegruppe som slo seg sammen for å diskutere kvinnenes rolle i partiet. Det ble en stor sak, fordi piratene i utgangspunktet ikke ville ha noen kjønnsforskjeller og syntes at alle var “like”. Men om man klarer å følge denne innstillingen, når stordelen av medlemmene er menn, kan diskuteres.

I tillegg ble det et problem at partiet ikke ville bli plassert på noen side, hverken venstre eller høyre. Dette åpnet blant annet for høyreekstreme, og en av partitoppene fikk sterk kritikk etter å ha støttet minarettforbudet i Sveits. Alt i alt har forholdene i det tyske piratpartiet vært meget kaotiske, slik at mange aktive medlemmer trakk seg litt tilbake og at det ble litt rolig rundt partiet.

Finnes det alternativer?

I Norge er det først og fremst Rødt, SV og FriBit som er opptatt av “piratsaker”, og det finnes ikke et piratparti. Men har vi egentlig behov for det? Som vi ser i både Sverige og Tyskland, har det vært en spesiell sak som styrket partiene. En annen fellestrekk for piratpartiene er at de sjelden har et fullverdig program. De har noen kjernesaker, men dekker langt ikke alt som angår samfunnet. Hvordan skal et slikt parti regjere landet vårt?

Det skal de nok ikke, og det er jeg ganske sikker på. Tross alt synes jeg at partiene er viktige. De havner i media og blir hørt. Dette er med på å legge et press på større partier som muligens tar opp noe av “piratsakene” i programmet sitt. Folk blir mer bevisste på problemene, spesielt når det gjelder statlige overgrep i form av overvåking, sensur og lignende.  Piratpartiene spiller absolutt en viktig rolle for demokratiet.

Det viktigste for å lykkes framover vil nok være å finne ut, hvor man står. Størst oppslutning får piratpartiene blant førstegangsvelgerne som er mer opptatt av kjernesakene deres. Men for å få bedre oppslutning blant større deler av befolkningen, er det kanskje viktig å velge side. Jeg for min del skal ikke stemme et parti som viser seg åpen for høyresiden, og høyresiden er kanskje ikke begeistret over et parti som ønsker å avskaffe åndsretten. Her får man bare vente og se hvordan det utvikler seg, men jeg er sikker på at den europeiske piratbevegelsen har et stort potensiale til å spille en viktig rolle framover, uansett om det finnes piratpartier eller ikke.

Kilder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Piratpartiet
• http://no.wikipedia.org/wiki/The_Pirate_Bay#Motstand_fra_Hollywood_og_raidet_i_2006
• http://piratpartiet.se
• http://www.val.se/val/val2010/valnatt/R/rike/index.html
• http://www.val.se/val/ep2009/slutresultat/rike/index.html
• http://de.wikipedia.org/wiki/Piratenpartei_Deutschland
• http://www.piratenpartei.de/navigation/politik/unsere-ziele
• http://www.bundeswahlleiter.de/