Det er ikke vanskelig å se at Breiviks selvbilde er milevis unna det folk flest oppfatter, og etter det som har kommet fram i media i det siste, kan jeg nesten ikke tro at psykologene tar feil. Behring Breivik mener han er i krig – en krig som ikke finnes. Han ser på seg selv som øverstkommanderende i et internasjonalt nettverk – et nettverk som foreløpig ikke ser ut til å eksistere.

Hva er det som har fått denne mannen til å gå så langt? Ideologi, islamofobi og rasisme er noen begrunnelser. Helt klart. Debattklimaet må endres. Ingenting skal stå uimotsagt. I en kronikk skriver Kjetil Grødum at “ytringsfriheten må følges av en ytringsplikt.” Dette er så klart helt riktig.

Men så må vi spørre oss om det som skjedde muligens kunne blitt forhindret. Isåfall: Hvor og når kunne vi grepet inn? Hvilke institusjoner var det som sviktet – både i ukene og månedene før Breivik gikk til angrep på hundrevis av forsvarsløse ungdommer, og lenge før han fikk konkrete tanker om det han gjorde? Dette må vi kunne lære av, og lærdommen må vi være bevisste på i tiden som kommer.

Breivik skal selvfølgelig ikke framstilles som et offer, for det er han ikke. Han skal leve med dette, han er ansvarlig for det han har gjort. Men er det kanskje et menneske bak den kalde og beregnende krigeren han ønsker å være? Er alt bare en fassade? Og isåfall, hvis muren faller og du endelig kommer ut av din egen boble, som har tilført oss alle så mye ond, hvis mennesket kommer fram: Angrer du da, Anders Behring Breivik?

Jeg vil også anbefale å lese teksten “Behring Breiviks andre ansikt”.

Sandberg mener altså at Arbeiderpartiet har “spilt offerrollen” etter 22. juli. Det er vanskelig å forstå hva han ville uttrykke med det, og Sandberg beklaget riktig nok etter at han hørte hva han hadde sagt. Men det er altså ikke slik at Arbeiderpartiet var nødt til å spille offeret. Arbeiderpartiet/AUF var nemlig offeret.

En kan kritisere Arbeiderpartiet for mye. Stoltenberg taler med to tunger, når han bruker ord som åpenhet og demokrati, partiet er ikke kjent for å være tolerant overfor motstand innad i partiet, de opptrer arrogant overfor regjeringspartnerne sine – og mye mer. Jeg liker Arbeiderpartiet ikke bedre enn jeg gjorde før 22. juli, men her har de altså vært et offer – så det er bare legitimt å påpeke det. Noe de forøvrig ikke har gjort i alt for stor grad.

Jeg vil forøvrig henvise til at det finnes et annet parti som var ganske tidlig ute med å påta seg offerrollen.

NRK.no – 24.07.2011

Fy fy! Inn i skammekroken med deg, Sandberg!

Rasisme er forkastelig. Det vil de fleste si seg enig i. Vi skal ikke diskriminere folk, bare fordi de ble født i “feil” land. Tross alt gjør vi det. Med vi mener jeg staten. Staten, som vi er en del av. Den regjeringen som de fleste av oss har stemt på. Den statsministeren som snakket om mer demokrati og mer åpenhet. Oss alle, som snakket om kjærlighet og varme. Midt i all den kjærligheten godtar vi at det finnes en underklasse. Folk uten rettigheter. Folk som lever et liv på vent – midt i all den rikdommen vi hygger oss med.

La meg fortelle dere litt om Aaaron Ara. Aaron er en palestinsk flyktning som er fra Jenin på Vestbredden. Han har sett sin fetter bli revet i filler av en bombe, og han har levd et liv under israelsk okkupasjon. Da han måtte se at venn etter venn ble drept i kampene mot okkupasjonsmakten, innså han at voldelig oppgjør mot et overlegent regime ikke fører til noe. Aaron begynte å satse på kultur, jobbet som radiovert, studerte skuespill. Fram til i dag mener han at det er kulturell motstand, kunst og kunnskap som er veien til et fritt Palestina – ikke våpen.

Et bilde av Aaron

Det er ikke en islamistisk stat han ønsker, heller ikke en stat bare for palestinere ved siden av en stat bare for jøder. Han er ikke bare mot det israelske regimet, men også mot det palestinske regimet, mot Hamas. Selv sier han at det å kjempe for et fritt Palestina ikke betyr å være enig med alle palestinere. Det har blant annet ført til store konflikter med hans landsmenn. Når Aaron skriver om det Palestina han ønsker seg, blir det tydelig at han ønsker seg et fritt land for alle – et demokratisk og åpent samfunn, uavhengig av religion og herkomst. Slik beskriver han det samfunnet selv:

Jeg kjemper bare for et fritt Palestina uten okkupasjon og uten ekstremistiske myndigheter. Palestina bør være åpent for alle, et land for alle religioner og alle slags mennesker. Alle er velkomne: jøder, kristne, muslimer, buddhister, hinduer, ateister osv. Jeg tror på en en-statsløsning med de nevnte faktorer. På grunn av dette ideologiske grunnlaget og disse ideene ble jeg et mål for angrep.

Aaron søkte beskyttelse i Norge. I et intervju sa han blant annet at han gjerne vil leve i Palestina, men at han må frykte livet sitt i den nåværende situasjonen. Myndighetene i Norge mener at Palestina er trygt for Aaron. Samtidig fraråder man folk å reise dit. Det er all grunn til å tvile på at Palestina er et tryggere sted for Aaron enn for Ola og Kari Nordmann. Etter at Aaron har fått avslag på asylsøknaden, lever han ulovlig i Norge. Et liv uten rettigheter. Han får ikke jobbe, gå på norskkurs, ha en bankkonto – og selv om han muligens ønsker det, får han ikke lov til å betale skatt. Aaron er en ressurs, som ikke får lov å bidra til det samfunnet han lever i. Aaron er et menneske uten rettigheter. Norge – den tilsynelatende fredsnasjonen og verdens beste land å bo i – godtar at grunnleggende menneskerettigheter ikke gjelder for alle.

Aarons historie er oppsiktsvekkende. Han har valgt å stå fram, å vise at han er her – at han er et menneske, på samme måte som vi er. Men samtidig skal det være sagt at det finnes langt flere som Aaron. Det finnes langt flere flyktninger som har fått avslag og lever et liv uten rettigheter, fordi de ikke kan dra tilbake til hjemlandet sitt. Det er disse menneskene som trenger vår støtte. Disse menneskene som fortjener den kjærligheten vi snakket om for bare noen uker siden. Det er deres historier som vi må få fram.

Ja, jeg ønsker meg mer demokrati og mer åpenhet. For alle. Jeg ønsker meg et åpent samfunn, som ikke svikter mennesker på grunn av nasjonaliteten deres. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle kan ha like muligheter, hvor alle kan lykkes – og jeg håper at Jens og resten av regjeringen ikke har glemt at de snakket om nettopp dette.

Her får du lese Aarons hjerteskjærende historie.

Og her kan du følge med i hans støttegruppe på facebook.

Vi har mistet folk som har stått opp for sin mening, kjempet for sine idealer og engasjert seg for et bedre samfunn. Vi har mistet folk som visste at de har en stemme, og som har vært villige til å bruke og forsvare den. Norge har ikke bare mistet lovende ungdomspolitikere, men også framragende medmennesker som brydde seg om det samfunnet de levde i.

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

(Nordahl Grieg – Til ungdommen)

Men samtidig som mange føler sinne, sorg og avsky for det gjerningsmannen har gjort, må vi se framover. Vi må stå sammen, og det kan vi. Det har vi vist. Ingen av ofrene ville ønsket at vi svarer på hat med enda mer hat. Vi må kjempe videre for de verdiene vi står for. Det er demokrati, frihet, åpenhet og et samfunn hvor alle inkluderes. Det har aldri vært viktigere og riktigere å stå opp og fremme disse verdiene. Vi har idealer, og vi har et budskap. Det budskapet skal vi rope ut høyt – mye høyere enn før. Vi skal si nei til terror, uansett hvor den måtte komme fra, og vi skal si nei til rasisme.

Men enda viktigere enn å si nei, er det å si JA. Ja til et åpent og inkluderende samfunn med like muligheter for alle. Ja til gjensidig dialog, respekt og forståelse, og ja til et bedre samfunn som vi med god samvittighet kan gi videre i våre barns hender en vakker dag.

Samtidig som jeg minnes alle de fantastiske folkene som fikk revet livet fra seg, gleder jeg meg til morgendagen. Jeg gleder meg til det samfunnet vi jobber for, det samfunnet som VI skaper sammen. Bruk tiden dere trenger. Gråt, skrik og vær sinte. Men smil med tanke på tiden som kommer. Ingenting skal bli som før, men mye skal bli bedre!

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!

(Erik Bye – Vår beste dag)

Når det gjelder voldtekt, må man skille mellom minst to typer. På den ene siden ser vi overfallsvoldtektene. Offeret er sjelden kjent med gjerningsmannen, og det kommer ofte som en “overraskelse”. Samtidig blir den typen voldtekt ofte anmeldt umiddelbart, og i mange tilfeller blir gjerningsmannen dømt. Jeg har hørt om statistikker som tyder på at innvandrere er overrepresentert, når det gjelder overfallsvoldtekter. Det er et problem som man må analysere, men ikke hovedproblemet, når man snakker om voldtekt. Overfallsvoldtektene er nemlig bare toppen av isfjellet.

Et enda større problem er de voldtektene som vi aldri får høre noe om, men som finnes. Offeret kjenner til gjerningsmannen. Han kan være en god venn, offerets kjæreste, et familiemedlem eller stå i et annet forhold til offeret som gjør det ekstravanskelig å takle situasjonen. Disse voldtektene kan skje på fest, hjemme eller andre steder som ligger utenfor det “offentlige samfunnet”. Offeret vil føle at det er vanskelig å motsette seg, kanskje si “Nei”, men ikke vise like mye motstand.

Disse voldtektene som skjer i skjul, blir sjelden oppdaget. Offeret vil ofte oppleve at saken ikke blir tatt seriøs – noe som gjør det enda verre for personen. “Han er jo kjæresten din! Du overvurderer situasjonen!” vil være noe av svarene man får.

Nei betyr nei! Uansett hvem det handler om. Det må aksepteres, og hver eneste handling som går utover det, må regnes som overgrep. Derfor har vi startet det partipolitisk uavhengige initiativet “Menn mot voldtekt – Kristiansand”. Vi vet at det ikke bare er én gruppe, men at det er menn som voldtar. Hvis det er noen som virkelig kan gjøre noe mot disse voldtektsbølgene, så er det nettopp gutta!

Vi skal vise at voldtekt ikke aksepteres. Målet vårt er at jenter skal føle seg like trygge som guttene, uten å måtte delta på selvforsvarskurs og uten å ha pepperspray i lomma. Vi oppfordrer alle menn til å være obs. Ta et ekstra ansvar når dere er på byen eller på veien hjem. Gjør noe, hvis dere ser at det skjer noe rart. Ikke nøl med å kontakte politiet eller ta affære selv, hvis situasjonen ikke er truende. Snakk om voldtekt med venninnene deres. Tilby hjelp og vis forståelse for deres situasjon, hvis de har opplevd det selv. Motiver dem til å anmelde saken. Alltid ha fokus på at “Nei betyr nei”!

Gjerne ta kontakt med natteravnene og vær med dem en kveld. Vis at dere bryr dere!

Så, kjære Steinar Bergstøl Andersen. Når du har fokus på at alle andre bare snakker, mens du har løsningen – vil du støtte saken vår og virkelig gjøre noe? Eller snakker du bare?

• Les Steinars innlegg her!
• Lik facebooksida til “Menn mot voldtekt – Kristiansand” her!

Nå er jeg ingen ekspert på nordnorsk arbeidsmoral, men i mine tre år på videregående har jeg lært at det kan være lurt å belyse en sak fra flere sider. Allerede i 2009 skrev “Nordlys” at nærmere 50 prosent av befolkningen sto utenfor arbeidslivet i enkelte kommuner. Spesielt utsatt var bransjer som var mer utsatt for finanskrisen.

Det som da kan tenkes, er at økt arbeidspress, bedriftseiernes profittjakt, dårlige arbeidsforhold og ikke minst demokratiunderskuddet i arbeidslivet bidrar i meget stor grad.

Arbeidslivet kan ikke organiseres på de premissene som få bedriftseiere setter. Det må organiseres med utgangspunkt i arbeidernes evner og behov. Dette er ikke bare en autoritær kommunistisk tanke som fører til at folk flest blir undertrykt av å kunne styre selv, men også absolutt nødvendig i et liksom-demokratisk samfunn som styres av de få som har nok penger til å kjøpe seg all den makten de trenger.

Så… ikke for å være frekk: Har du gjort leksene dine, Eidsmo?

Tross alt må løsningen, som også ble omtalt som en “Lex Amelie”, kritiseres. Hvor mange folk gjelder løsningen? Hvor mange er i samme situasjon som Maria Amelie, og hvor mange ville faktisk fått arbeidstillatelsen? Folk flest vil si seg enig i at Maria Amelie-saken skiller seg ut og ikke kan brukes som sammenligningsgrunnlag i de fleste sakene. Regelendringen som ble gjort for Maria Amelie, tjener i utgangspunktet to aktører – næringslivet og regjeringspartiene. Regjeringen, fordi de har klart å roe ned debatten som oppstod. Næringslivet, fordi de nå har fått muligheten til å velge ut en viss elite blant asylsøkerne. Når vi ser på den “eliten”, i hovedsak representert av Maria Amelie, er det ytterst få som klarer å vise seg fram på den måten. Det er ytterst få som profitterer av regelendringen. Det er de svake som fortsatt sliter, men er det ikke nettopp dem vi skal beskytte?

Bildet “Amnesty International Refugee Day Rally – 9” av lewishamdreamer – cc-by-nc-2.0

Hva ville skjedd, hvis vi bare åpnet grensene? Åpne dem for alle og slutte med å sortere folk etter hvor hvite, europeiske og hvor flinke de er. Allerede nå er det fritt fram for all slags folk fra EU-området, og det er ikke akkurat sånn at millioner av europeere har oversvømt riket for å finne paradiset! Nettopp fordi Norge ikke er det paradiset som vi gjerne vil ha det til, selv om det er et flott land å bo i.

Vi glemmer hele tiden at folk har en identitet. Vi glemmer at de fleste flyktningene flykter til nabolandene, hvis de har muligheten, og vi glemmer at “Fort Europa” ofte er det siste alternativet når folk ikke ser en annen utvei. Skal det være oss, som ikke kjenner til folks situasjon, som bestemmer om folk har hatt det ille nok? Det ligger utenfor vårt kompetanseområde, vil jeg tro.

Flyktninger og innvandrere er ikke bare tall. De er mennesker de også!

Morsomt å se, hvor gode de egne argumentene blir, når man beskylder andre for noe de ikke har vært eller vil være med på, huh?

Men det er nok nettopp Peter Gitmark som mener at det er rart at tilhengerne av en ideologi, som flere ble misbrukt, ikke stemmer for DLD. Unnskyld meg, men hvis han virkelig mener at jeg i utgangspunktet står for totalitære verdier – og dermed bør være FOR DLD – er det da ikke slik at det bor en liten stalinist i ham? ;-) Men nei, det gjør det visst ikke! Han tror nemlig på enkeltmennesket, frihet og ansvar. Det er flott han har noe å tro på, men – dessverre – så er det nettopp disse verdiene han svikter ved å stemme for DLD.

Datalagringsdirektivet er nemlig et mistillitsvotum mot hele befolkningen. Man lagrer samtlige trafikkdata av hele den norske befolkningen, for tilfellet at noen muligens gjør noe galt. Det vil si at overvåkningen ikke begynner, når man har gjort noe galt. Den begynner allerede, før man en gang tenker på å gjøre noe galt, nettopp fordi – og det vet vi alle – det er mulig at mennesker kan være kriminelle.

Tyskeren Malte Spitz, medlem av De Grønne, fikk utlevert samtlige trafikkdata som ble lagret. I store grader var det mulig å forfølge nesten hvert eneste skritt han gjorde. I tillegg kom offentlige ytringer på f.eks. Twitter, som da også ga muligheten til å finne ut av hva han gjorde. Et helt nøyaktig personprofil altså. Er det det vi vil? Som sagt, er det alle som skal overvåkes. Det er et barn på 12 år, det er bestemoren, det er en lærer som ringer sin psykolog på grunn av et eller annet problem, og det er DEG! Hva hvis slike sensitive opplysninger kommer på avveie? Det er trygt, mener du? Hvis historien har vist noe, er det at slike opplysninger alltid vil komme på avveie. Du har ikke noe å skjule mener du? Du har vel et privatliv du øgså? Hva ville du sagt, hvis det sto en mann ved siden av deg og noterte hvem du ringte, hver gang du ringte? Det er det DLD gjør, bare i det skjulte. Og nytteverdien kan man tvile på.

Og da vil jeg spørre: Hvor er troen på at enkeltmennesket kan ta ansvar for seg selv? Hvor er troen på friheten? Kjære lesere, vannet nærmer seg kokepunktet, og vi skjønner ikke at det blir farlig for oss. Det er nå vi må våkne og bli bevisste på at vi ikke kan ta demokratiet og friheten vår for gitt!

]]> http://normankay.net/2011/04/demokratiet-pa-ville-veier/feed/ 2 http://normankay.net/2011/03/ministortinget/ http://normankay.net/2011/03/ministortinget/#comments Sat, 26 Mar 2011 15:18:17 +0000 Norman http://normankay.net/?p=1096 For et fantastisk arrangement! Jeg var litt skeptisk i begynnelsen. Holde taler foran rundt 200 mennesker, delta i en tv-debatt – slikt hadde jeg aldri gjort før. Til slutt gikk det mye bedre enn jeg trodde. Som partileder i KrF kritiserte jeg kjernekraft, snakket om en oppblomstring av høyreekstremisme og krevde tiltak for å beskytte Israels status i Midtøsten (ja, hjertet mitt blødde!).

I tv-debatten måtte jeg forsvare kontantstøtten, snakke om innskrenkede skjenketider og gratis prevensjon for kvinner. Det fungerte faktisk bedre enn jeg forventet, men da vi fikk se på det etter hvert, skjønte jeg fort at jeg snakket meget utydelig, i tillegg til at lyden ikke var særlig bra. Men, men, sånt skjer.

Kontantstøtta fikk vi beholde, takket  hele opposisjonen og Senterpartiets representanter. Med mistillitsforslaget gikk det ikke like bra. Det var stort sett et fantastisk samarbeid i hele opposisjonen, men det viste seg at det er vanskelig å felle en flertallsregjering. Etter at vi i KrF fikk vår egen Judas som stemte imot mistillitsforslaget, manglet opposisjonen tre stemmer.

Alt i alt var det et fantastisk arrangement! Jeg ble kjent med mange flotte mennesker og fikk glede meg over en utrolig sosial og morsom partigruppe :) Hvis noen av dere får muligheten til å delta på sånt – GJØR DET!

Nå vil jeg bare legge til noen bilder og videoer. Og – ja – Høyres representanter på miniStortinget viste at de hadde vett i hodet og uttalte seg mot datalagringsdirektivet.

Høyre mot DLD :)

Debatten rundt EUs datalagringsdirektiv har vært stor, senest etter at Høyres stortingsgruppe kastet sine liberale prinsipper over bord og gikk med på å forhandle om det omstridte direktivet. Direktivet er ikke bare en trussel mot ytringsfriheten, rettsstaten og journalistenes kildevern, det er også begynnelsen på enda mer avanserte overvåkningstiltak. EU finansierer blant annet et prosjekt med navnet INDECT. Med INDECT sikter man på å få full kontroll over befolkningen. Etter planen skal også droner og kameraer med lydopptak være del av overvåkningsverktøyet, slik at myndighetene får med seg hver eneste vinkel og hvert eneste støvkorn. Myndighetenes mål er altså å vite hva vi gjør, allerede før vi selv tenker på det. Derfor skal systemet reagere på enkelte handlingsmønstre. Sitter du for lenge på toget? Gratulerer, du er mistenkt! Har du en dårlig dag og banner, fordi minibanken ikke virker som den skal? Gratulerer, da kan du også regne med at myndighetene tar kontakt! Men det handler vel bare om vår egen sikkerhet? INDECT er nettopp det som ville fått George Orwell til å vri seg i graven, og datalagringsdirektivet er bare starten av det overvåkningssamfunnet som man egentlig bare forventer av totalitære regimer.

Skal vi gjøre noe med det, er det viktig å si nei nå! Hvem skal stole på en stat som fremmer et mistillitsvotum mot sin egen befolkning? Vil vi virkelig leve i det samfunnet? Jeg vil oppfordre alle til å delta på demonstrasjonen mot datalagringsdirektivet onsdag 30. mars, kl. 18.00 på Øvre Torv. Demonstrasjonen er tverrpolitisk, med appeller fra bl.a. Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Unge Høyre, KrF-Ungdom, Fremskrittspartiets Ungdom og Nei til EU. Så vil jeg gjerne avslutte med Benjamin Franklins vise ord: ”Den som forhandler bort frihet for sikkerhet, verken fortjener eller oppnår noen av delene.” Vi må si ja til friheten vår, og nei til datalagringsdirektivet, før det er for sent.

Norman Knaus
Rødt Kristiansand / Kristiansand Rød Ungdom

Les mer om INDECT her, her og her.

Ironisk nok skal jeg være partileder for KrF! Da er det en del ting å sette seg inn i, hvis man vil gjøre en bra jobb! I tillegg skal jeg delta på tv-debatten, som skal vises foran hele miniStortinget, sammen med de andre partilederne. Sånt har jeg aldri gjort, men det kommer nok til å gå bra til slutt. Jeg kan vel påstå at jeg grugleder meg litt :) Skal sikkert legge ut bilder og skrive noen flere innlegg om det etter hvert.

I tillegg skal jeg holde appell på demonstrasjonen mot datalagringsdirektivet i Kristiansand. Det blir litt kult, siden vi har fått med representanter fra de fleste ungdomspartiene. Fram til nå er det, i tillegg til meg, bekreftet folk fra Unge Venstre, Unge Høyre, KrfU, Sosialistisk Ungdom og Nei til EU/Ungdom mot EU. Dette kommer til å bli bra! Demonstrasjonen skal være på onsdag, 13. mars kl. 18.00 på Øvre Torv i Kristiansand. Kom hvis du kan! Dere kan også følge arrangementet på facebook.

I går har jeg sett Honningbarna (Spotify) og Oslo Ess (Spotify), som begge ga ut sin første plate, på Kick. For en flott kveld! Oslo Ess virket som et godt liveband, selv om jeg ikke likte musikkstilen noe særlig. Honningbarna derimot var fantastiske og fikk salen til å koke! Stemningen var på toppen. Her får dere også noen bilder og én video som viser litt av stemningen fra i går.

Allerede Alexander Kiellands ”lille Marius” visste at lekser ikke var noe fint. Han pugget og pugget, før han døde av en hjernehinnebetennelse og fikk mora si å tro på at det var skolen som drepte ham, da han med sine siste åndedrag ikke mumlet mer enn latinsk nonsens. Det er nesten 130 år siden Kielland skrev romanen ”Gift”, men kan vi tross alt lære noe av Marius sin skjebne?

Vi er engasjerte ungdommer med bakgrunn fra ulike linjer på videregående og har gjort våre individuelle erfaringer med skolen. En av oss har bakgrunn fra Tyskland som legger mer vekt på lydighet og disiplin enn Norge. I Tyskland spiller leksene en enda større rolle enn i Norge, og konsekvensene for ikke gjort lekse har større påvirkning på karakterene. I tillegg har Tyskland et tredelt skolesystem som uten tvil er skapt for å øke de sosiale forskjellene. Man burde da forvente at et skolesystem som skal utdanne en kunnskapselite og kreve mer av elevene, scorer høyt på internasjonale målinger. Forskjellene mellom Norge og Tyskland har tross alt ikke vært store, og PISA-undersøkelsene domineres av asiatiske land som Kina og Hong Kong (Wikipedia, 2011), land som har en helt annen lærings- og arbeidskultur og ikke burde danne et sammenligningsgrunnlag.

I Norge har vi 8-timers arbeidsdag. Gjelder det også for elevene?
En vanlig skoledag kan gjerne vare i åtte timer. I tillegg til den vanlige skoletiden skal elevene gjøre lekser og øve til prøver. Elevene som sliter med fagene bruker gjerne alt for mye tid på det. Det er de som er lille Marius. De prøver og prøver fram til de gir opp. Senere skal elevene selvfølgelig få seg en jobb i tillegg, og selvfølgelig er det nettopp barne- og ungdomstiden som man skal nyte – mellom skole, jobb og husarbeid.

En studie fra 2008 skulle vurdere prestasjonene av elever som tok fordypning i matte og fysikk. Prestasjonene var ikke tilfredsstillende. En av konklusjonene var at individuelle arbeidsmåter som oppgaveskriving prioriteres sterkere enn i andre land. (Utdanningsdirektoratet, 2009) Det vil si at individuell arbeid ikke alltid fører til målet.

Vi trenger engasjerte lærere som ikke gjemmer seg bak pc-er. Elevene må få den oppfølgningen de trenger. Det er ikke bare å prøve og feile. Lekser er et nødvendig onde – i et system som ikke fungerer. Vi trenger et system som tar utgangspunkt i elevenes behov, ikke i næringslivets ønske om lydige arbeidsdroner.

Norman Knaus
Kristiansand Rød Ungdom

Kildeliste

• Utdanningsdirektoratet. (2009, desember 09). TIMSS Advanced 2008: Et skritt tilbake. Hentet februar 23, 2011 fra http://www.udir.no/Rapporter/TIMSS-Advanced-2008/
• Wikipedia, The Free Encyclopedia. (2011, februar 18). Programme for International Student Assessment. Hentet februar 23, 2011 frahttp://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Programme_for_International_Student_Assessment&oldid=414582106

Alt for lenge har Kristiansands befolkning blitt vant til å akseptere at billettprisene ble økt. Det har vært lovnader om et bedre kollektivtilbud, og særlig da det ble klart at Nettbuss Sør skulle ta over, var optimismen stor. Befolkningen ble lokket med nye, nydelige, blåe busser. Alt skulle bli bedre!

Men hva er det som preger kollektivtilbudet nå – to måneder etter at Nettbuss tok over? Det er store forsinkelser, busser som ikke kommer og busser som er såpass fulle at ikke alle slipper inn. Som det ofte kom fram i klagene som ble postet på AKTs facebookside, er det ikke alltid mulig å forklare forsinkelsene med store snømengder. Det som blir igjen er skuffede borgere som forstår at lovnadene bare var tomme ordhylser.

De som betaler for det dårlige tilbudet, er i hovedsak de som er avhengige av at bussene går på tida. Skoleelever som ikke har et annet valg enn å ta bussen. Jeg er ikke den eneste som har opplevd å komme for sent til en prøve eller noe annet viktig. Reisegarantien som ifølge AKT “alltid gjelder”, har dog noen uklare formuleringer som gjør kampen om å få refundert eventuelle taxiutgifter til et lotteri.

Jeg tror at jeg ikke bare taler for meg, hvis jeg sier at jeg hadde valgt bilen i stedet for et kollektivtilbud som ikke er å stole på – i en by som selv kaller seg for Norges miljøby.

Våre vestlige statsoverhoder har lenge holdt seg tilbake med å kritisere det som skjer i Libya. Det kom ikke noen krav om å støtte Libyas befolkning eller om at Gaddafi skal gå av. Den 25. februar kunne Libyas FN-utsending bekrefte det som demonstranter og folk som oppholdt seg i landet hadde snakket om hele tiden. Det var lik overalt og flere tusen hadde blitt drept av myndighetene.

Opprøret i Libya – skal folket få sin frihet?
(Bilde “Egyptians demonstrate for Libya” av “sierragoddess” – cc-by-nd-2.0)

I dag ble det kjent at FNs Sikkerhetsråd har vedtatt tiltak mot Gaddafi-regimet. Da er det flott å vite at Sikkerhetsrådet har fem faste medlemmer som har full vetorett, altså muligheten å blokkere forslag, selv om de 14 andre medlemmene stemmer for forslaget. Disse landene er da USA, Russland, Frankrike, Storbritannia og Kina, altså land som blant annet er interessert i olja. Etter at det ble kjent at opprørerne hadde tatt kontroll over oljeterminalene, ble man redd for at Gaddafi kommer til å ødelegge terminalene. Oljeprisene skyter altså i været, kanskje litt mer enn de egentlig måtte gjøre. Det er nok alltid noen som vil tjene på det. Slik ble det til at også Obama ble tydeligere på at Gaddafi må gå av, og USA godkjente til og med at Gaddafi-regimet kan etterforskes og dømmes av straffedomstolen – noe som USA aldri har godkjent før!

Forstå meg rett, jeg synes absolutt at det er bra at det endelig gjøres noe! Gaddafi holder på å slakte sin egen befolkning, og han må absolutt bli dømt for det. Men det skal vel være lov å lure på om grunnene for det nye internasjonale engasjementet er av altruistisk natur, eller om det er andre – økonomiske – interesser som spiller inn her.

Gjerne les en grei oppsummering av opprørene på >Wikipedia<

Israel er interessert i at palestinerne får egne områder hvor de kan styre seg selv, men det virker som om palestinerne ikke vil oppgi håpet om å utslette Israel, og derfor er situasjonen helt fastlåst. (Edland, 2011)

Det er altså derfor Israel oppretter bosetninger i palestinske områder! I boka “Øyne i Gaza” skriver Erik Fosse at Gazas befolkning på 1,5 millioner mennesker tilsvarer 4000 mennesker per kvadratkilometer. Fra 1967 til 1987 okkuperte Israel 20 % av dette området, slik at palestinerne måtte dele på enda mindre. (Gilbert & Fosse, 2009, ss. 49-50) Dette skjedde naturligvis nettopp fordi Israel er interessert i at palestinerne får styre seg selv.

På hvilke premisser skal de det? Vestlige land som mener å ha monopol på demokratibegrepet, regner Israel som Midtøstens eneste demokrati. Da man gjennomførte valg i Palestina i 2006, fikk Hamas flertall (74 av 132 representanter). Men dette kunne da ikke være riktig, fordi vestlige land ikke liker Hamas. Finansieringen av regjeringen har vært avhengig av vestlige land som ikke ville godta viljen til den palestinske befolkningen. Hele demokratibegrepet er altså avhengig av hvor mange venner man har i vestlige land, mens befolkningen regnes som umyndig. Hvis man da legger til at demokrati i utgangspunktet betyr “folkestyre”, er dette bare en latterliggjøring av hele begrepet.

Videre skriver Edland at boikott av Israel er dårlig for Norge. Her tar han altså bare økonomiske hensyn og bryr seg fint lite om at det handler om menneskerettigheter. Så fortsetter han med ren kynisme:

Israel er for øvrig den viktigste handelspartneren til den Palestinske Autoritet. (Edland, 2011)

Han har nok glemt at Israel gjør sitt beste for å forhindre at Palestina, særlig Gaza, får noen andre handelspartnere. Gazas befolkning lider under den israelske blokaden, all handel blir kontrollert av israelske myndigheter. I Klassekampen sto det en liste over produktene som ikke får slippe inn i Gaza. Lista er fra sommeren 2010, og jeg tror at Israel har skiftet standpunkt på noen få av dem.

På forbudslista står følgende varer: Salvie, kardemomme, spisskummen, koriander, ingefær, syltetøy, halva (søte kaker), eddik, muskat, sjokolade, frukt, hermetisk frukt, frø og nøtter, kjeks og søtsaker, potetgull, gass til brusproduksjon, tørket frukt, ferskt kjøtt, gips, tjære, tre til byggematerialer, sement, jern, glukose, industrielt salt, plast, glass og metallbokser, margarin, presenninger, tøy til klær, smaksforbedrere, luktfjernere, fiskestenger, ulike typer fiskegarn, bøyer, tau til fiske, nylonnett til veksthus, tau til veksthus, klekkerier og reservedeler til klekkerier, reservedeler til traktorer, meieriutstyr for fjøs, rørsystemer til kunstig vanning, planteutstyr for stiklinger, varmeovner til kyllingoppdrettsanlegg, musikkinstrumenter, A4-papirark, skriveutstyr, notatbøker, aviser, leketøy, barberhøvler, symaskiner og reservedeler til dem, varmeovner, hester, esler, geiter, storfe, kyllinger. (Henriksen, 2010)

Jeg vil ikke kommentere hva jeg synes om lista, så det får dere gjøre selv. Men så fortsetter Edland med sin hyllest til Israel:

Israel har også omsorg for palestinerne og deres nød. Mange tusen palestinere, for eksempel, kommer til israelske sykehus hvert år for behandling som de ikke kan få av sine egne. Men Israel har også tanke for nøden andre steder i verden. Når mennesker er rammet av store katastrofer, er israelerne blant de første som kommer for å hjelpe. (Edland, 2011)

Israel er ikke akkurat kjent for å unngå sivile mål, når de først prøver å utrydde den palestinske befolkningen. De har angrepet ambulansebiler, bombet sykehus, skoler og FN-bygninger. (Se: VG, P4 og Adressa.no) Skal man da hylle Israel for å ta imot dem som klarer å komme seg til israelske sykehus? Dessuten har leger og helsepersonell sjelden en politisk agenda, og jeg tror, eller håper, at det finnes få ikke finnes noen israelske leger som nekter å behandle en pasient, bare fordi han er palestinsk.

Når det gjelder Palestina, er det Israel som faktisk skaper katastrofene. Å påstå at det er Israel som hjelper, er latterlig. Kjære Gabriel Edland. Vær så snill og hold deg til fakta!

Kildeliste:

• Edland, G. (2011, Februar 03). Israelboikott? Kristiansand Avis, s. 14.  (Nettutgave på http://www.kristiansandavis.no/index.php?menuid=20&expand=20)
• Gilbert, M., & Fosse, E. (2009). Øyne i Gaza. Gyldendal Norsk Forlag AS.
• Henriksen, S. (2010, Juni 09). Klassekampen.no: Disse varene slipper ikke inn i Gaza. Hentet Februar 05, 2011 fra http://www.klassekampen.no/artikler/kultur_medier/57565/article/item/null/disse-varene-slipper-ikke-inn-i-gaza

Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barnet har rett til regelmessig kontakt med begge foreldre. (Nr. 10 i FNs Barnekonvensjon)

Kjære UDI og UNE. Når begynner dere å være mennesker?

Les hele historien om Mary her!

Innlegget ble også publisert på Isabell Maris blogg! Takk (:

Men hva sier loven egentlig? Et Google-søk fører oss direkte til UNEs nettside, hvor vi finner følgende:

Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område. (UNE.no – Opphold på humanitært grunnlag, 2008)

Samtidig har UNE bestemt at Maria Amelie ikke har beskyttelsesbehov. På hvilket grunnlag? Maria Amelie har aldri fått sjansen til å uttale seg i saken. Foreldrene ble intervjuet av UDI. Problemet var en feil som de hadde gjort helt i begynnelsen. De brukte falske navn, og dermed kunne UDI med en gang utelukke at de forteller sannheten. De fikk fortale sin historie, men ingen ville tro på dem. Her vil jeg sitere litt fra boka “Ulovlig norsk”:

På busstoppet snakket mamma og pappa ustoppelig mens de sugde i seg røyken. Mamma fortalte at hun hele tiden hadde fått beskjed fra intervjueren om at hun brukte for lang tid. Intervjueren var en dame, og hun kommenterte sarkastisk mammas ord gjennom tolken. Mamma fortalte at hun hadde ledd hånlig mot henne og sagt at hun måtte slutte å fortelle eventyr. <<Russland er et bra og demokratisk land,>> hadde hun påstått. Etter seks timer hadde hun lest opp hva som ble skrevet ned av beretningen. Jeg tror mamma er helt i sjokk over hva som ble forvrengt og forkortet. Da hun prøvde å forklare det, fant hun ikke ord, bare så på meg med store øyne og ristet på hodet.

Hun fortalte at hun samlet de siste kreftene sine og nektet å skrive under intervjupapirene, men intervjueren insisterte på at hun måtte. Intervjueren ga mamma streng beskjed gjennom tolken om at hvis hun ikke skrev under, så ville saken vår bli vurdert uten noe intervju. (Amelie, 2010, ss. 49 – 50)

Så problemet er ikke bare at Maria Amelie ikke fikk uttale seg selv, men også hvordan man behandlet foreldrene under intervjuet. Man forvrenger og forkorter ting slik man gjerne vil ha dem, og når den intervjuede nekter å skrive under det dårlige arbeidet man har gjort, bruker man tvang? Man har jo makta! Er dette rettsstatlige prinsipper? Er dette den gode norske asylpolitikken som bygger på menneskerettigheter?

Dessuten kom det fram at opplysninger i en russisk blogg bekrefter akkurat den historien som foreldrene hennes fortalte til UDI. Ifølge NRK et det en russisk journalist som forteller at Maria Amelie fortsatt er i stor fare, hvis hun blir sendt tilbake, og at det er mulig at hun allerede “forsvinner” på veien fra flyplassen. (NRK.no, 2010)

Alt dette tyder blant annet på at behandlingen av søknaden har vært meget overfladisk. Myndighetene holder på å utsette Maria Amelie for et risiko som de hverken kan “måle” eller ha kontroll på. Og som de sier – når hun er tilbake i  Russland, ligger ansvaret ikke lenger hos norske myndigheter. Hva hvis det skulle skje noe? Sover du godt, Jens?

Kilder:

• Amelie, M. (2010). Ulovlig norsk. Oslo: Pax Forlag.
• UNE.no – Opphold på humanitært grunnlag. (2008, Juni 15). Hentet Januar 20, 2010 fra http://www.une.no/sakstyper/Opphold-pa-hummanitart-grunnlag/
• Weiby, H. E. (2010, Januar 20). NRK.no – Innhold i russisk blogg sendt UDI. Hentet Januar 20, 2010 fra http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7471347

Vi fikk til og med litt mediedekning, både fra NRK, Radio Sør og FVN.

• Nyhetssending på NRK (saken om Maria Amelie begynner rundt 6:10)
• Artikkel på fvn.no (med bilder)

Selv om jeg ikke prøvde, klarte jeg å gjemme meg for kameraene. I hvert fall sånn, at ingen kommer til å kjenne meg igjen :D

Men jeg var flink og filmet litt selv, så her får du også se Rødts bystyrerepresentant Halvor Fjermeros holde appell på markeringen i Kristiansand: