Jeg misliker nasjonalstatsmodellen og har stor sympati for tanken på det europeiske – eller det verdensomspennende – fellesskapet. Vi lever i en globalisert verden, folk flytter på seg, etnisitetene blandes, og det vil på lang sikt bli vanskelig å finne noe som er i nærheten av å være en homogen kultur. Nasjonalstatene i Europa vil i stadig større grad bli til utdaterte institusjoner som ikke lenger vil kunne legitimeres med kultur, religion – og muligens heller ikke språk – som befolkningens fellesnevner.

Allikevel er jeg veldig kritisk til dagens EU. Et felles Europa må først og fremst bygge på demokratiske verdier, med stort rom for lokaldemokrati og et styrket Europaparlament. I dag er det lite rom for folkeinitiativer, og det nærmeste vi kommer demokratiske trekk er valg hvert 5. år og folkeinitiativ, som krever ufattelig mange underskrifter fordelt på flere land. Disse folkeinitiativene må EU-kommisjonen bare ta stilling til, uten å måtte ta hensyn til dem i sitt videre arbeid. Dagens EU er stort sett lobbyistenes interesseorganisasjon, og er like langt unna befolkningen som eventuelle romvesener.

Sett i dagens lys, skaper EU lite fellesskap. Det er uenighet rundt sparepolitikken, som både Tyskland og Frankrike støtter så varmt opp om. Politikken sentreres i enda større grad, slik at Unionen blir scenen for Europas to største økonomier. Vi ser stadig flere sultende mennesker i Spania, til og med den egentlig velstående “middelklassen” rammes. Sparepolitikken kommer ikke folk flest til gode, og skaper flere ulemper enn fordeler.

Forsåvidt kan jeg si meg enig i konklusjonen til Christian Rickens, som skrev en kommentar på tyske SpiegelOnline i dag: Ideen om et felles Europa er hederlig, mens selve institusjonen EU ikke er verdig prisen den fikk tildelt i dag. Allikevel tror jeg at årets fredspris etter hvert vil bli regnet som en av de minst kontroverse valgene man kunne ta. Men hvis prisen skal knyttes til Europa, hvorfor ikke gi den til noen av de kritiske stemmene, som kjemper mot EU-byråkratiet og ønsker seg et mer demokratisk styrt Europa?

Israel er interessert i at palestinerne får egne områder hvor de kan styre seg selv, men det virker som om palestinerne ikke vil oppgi håpet om å utslette Israel, og derfor er situasjonen helt fastlåst. (Edland, 2011)

Det er altså derfor Israel oppretter bosetninger i palestinske områder! I boka “Øyne i Gaza” skriver Erik Fosse at Gazas befolkning på 1,5 millioner mennesker tilsvarer 4000 mennesker per kvadratkilometer. Fra 1967 til 1987 okkuperte Israel 20 % av dette området, slik at palestinerne måtte dele på enda mindre. (Gilbert & Fosse, 2009, ss. 49-50) Dette skjedde naturligvis nettopp fordi Israel er interessert i at palestinerne får styre seg selv.

På hvilke premisser skal de det? Vestlige land som mener å ha monopol på demokratibegrepet, regner Israel som Midtøstens eneste demokrati. Da man gjennomførte valg i Palestina i 2006, fikk Hamas flertall (74 av 132 representanter). Men dette kunne da ikke være riktig, fordi vestlige land ikke liker Hamas. Finansieringen av regjeringen har vært avhengig av vestlige land som ikke ville godta viljen til den palestinske befolkningen. Hele demokratibegrepet er altså avhengig av hvor mange venner man har i vestlige land, mens befolkningen regnes som umyndig. Hvis man da legger til at demokrati i utgangspunktet betyr “folkestyre”, er dette bare en latterliggjøring av hele begrepet.

Videre skriver Edland at boikott av Israel er dårlig for Norge. Her tar han altså bare økonomiske hensyn og bryr seg fint lite om at det handler om menneskerettigheter. Så fortsetter han med ren kynisme:

Israel er for øvrig den viktigste handelspartneren til den Palestinske Autoritet. (Edland, 2011)

Han har nok glemt at Israel gjør sitt beste for å forhindre at Palestina, særlig Gaza, får noen andre handelspartnere. Gazas befolkning lider under den israelske blokaden, all handel blir kontrollert av israelske myndigheter. I Klassekampen sto det en liste over produktene som ikke får slippe inn i Gaza. Lista er fra sommeren 2010, og jeg tror at Israel har skiftet standpunkt på noen få av dem.

På forbudslista står følgende varer: Salvie, kardemomme, spisskummen, koriander, ingefær, syltetøy, halva (søte kaker), eddik, muskat, sjokolade, frukt, hermetisk frukt, frø og nøtter, kjeks og søtsaker, potetgull, gass til brusproduksjon, tørket frukt, ferskt kjøtt, gips, tjære, tre til byggematerialer, sement, jern, glukose, industrielt salt, plast, glass og metallbokser, margarin, presenninger, tøy til klær, smaksforbedrere, luktfjernere, fiskestenger, ulike typer fiskegarn, bøyer, tau til fiske, nylonnett til veksthus, tau til veksthus, klekkerier og reservedeler til klekkerier, reservedeler til traktorer, meieriutstyr for fjøs, rørsystemer til kunstig vanning, planteutstyr for stiklinger, varmeovner til kyllingoppdrettsanlegg, musikkinstrumenter, A4-papirark, skriveutstyr, notatbøker, aviser, leketøy, barberhøvler, symaskiner og reservedeler til dem, varmeovner, hester, esler, geiter, storfe, kyllinger. (Henriksen, 2010)

Jeg vil ikke kommentere hva jeg synes om lista, så det får dere gjøre selv. Men så fortsetter Edland med sin hyllest til Israel:

Israel har også omsorg for palestinerne og deres nød. Mange tusen palestinere, for eksempel, kommer til israelske sykehus hvert år for behandling som de ikke kan få av sine egne. Men Israel har også tanke for nøden andre steder i verden. Når mennesker er rammet av store katastrofer, er israelerne blant de første som kommer for å hjelpe. (Edland, 2011)

Israel er ikke akkurat kjent for å unngå sivile mål, når de først prøver å utrydde den palestinske befolkningen. De har angrepet ambulansebiler, bombet sykehus, skoler og FN-bygninger. (Se: VG, P4 og Adressa.no) Skal man da hylle Israel for å ta imot dem som klarer å komme seg til israelske sykehus? Dessuten har leger og helsepersonell sjelden en politisk agenda, og jeg tror, eller håper, at det finnes få ikke finnes noen israelske leger som nekter å behandle en pasient, bare fordi han er palestinsk.

Når det gjelder Palestina, er det Israel som faktisk skaper katastrofene. Å påstå at det er Israel som hjelper, er latterlig. Kjære Gabriel Edland. Vær så snill og hold deg til fakta!

Kildeliste:

• Edland, G. (2011, Februar 03). Israelboikott? Kristiansand Avis, s. 14.  (Nettutgave på http://www.kristiansandavis.no/index.php?menuid=20&expand=20)
• Gilbert, M., & Fosse, E. (2009). Øyne i Gaza. Gyldendal Norsk Forlag AS.
• Henriksen, S. (2010, Juni 09). Klassekampen.no: Disse varene slipper ikke inn i Gaza. Hentet Februar 05, 2011 fra http://www.klassekampen.no/artikler/kultur_medier/57565/article/item/null/disse-varene-slipper-ikke-inn-i-gaza

Filmen viser sterke og sjokkerende bilder, og den klarer å gjengi hvordan den palestinske sivilbefolkningen må ha opplevd situasjonen. Selv om man ikke har opplevd det selv, skjønner man fort at man blir trøtt og lei av de gjentatte angrepene. Man får ikke rom til å puste. Det starter med et angrep, ender opp i totalt kaos og blir fulgt av et nytt angrep. Imidlertid får man virkelig lyst å forlate salen, men dette tyder egentlig bare på at regissøren Vibeke Løkkeberg har gjort alt riktig.

Etter å ha sett filmen, forundrer det meg ikke at ekstremistiske grupper får såpass stor oppslutning og klarer å rekruttere mer og mer folk. Det er ønskelig å finne en fredelig vei, men sivilbefolkningen har bare to valg: Å se på enda flere overgrep eller å ta opp kampen mot okkupanten. At de da bruker alle midler og heller ikke ser sivilbefolkningen som skades i deres angrep, er syndt, men ikke overraskende. Jeg vil ikke forsvare drap på Israels sivilbefolkning, men med de primitive midlene som folk i Gaza har, er kampen mot det israelske militæret en kamp som ikke kan vinnes.

Det som kan kritiseres, er at filmen var ensidig og talte palestinernes sak, men da må man nok legge til at det ikke var dem som startet krigen. Filmen prøver heller ikke å rettferdiggjøre Hamas eller andre ekstreme grupper. Den handler først og fremst om hvordan sivilbefolkningen lider. En annen kritikkpunkt er to scener som tydeligvis er redigerte, men i utgangspunktet baserer seg på faktiske hendelser. Som skrevet, er scenene ikke oppdiktet, i tillegg til at det absolutt ikke var disse scenene som var mest sjokkerende og relevante i filmen. Det er så mye mer urett som vises i løpet av filmen.

Det er vanskelig å holde styr på følelsene i løpet av filmen. Jeg beveget meg et sted mellom medlidenhet og sinne, og Gazas tårer er en av de få filmene som nesten fikk meg til å felle en tåre. Filmen overbeviste meg bare enda mer om hvor viktig det er at det internasjonale samfunnet legger press på Israel. Derfor bør man boikotte Israel – NÅ!

Gjerne les Thomas sitt interessante innlegg “Ingen fremtid for barna i Palestina” og se traileren til filmen her:

Som kjent fra nyhetene, angrep israelske soldater hjelpekonvoien som var på veien mot Gaza tidlig på morgenen. Det var vel slik at israelske soldater gikk om bord på båtene som var med i hjelpekonvoien. Der ble de angivelig møtt med våpen. Jeg synes ikke at det er særlig betenkelig å ha med seg våpen i den situasjonen. Selv om konvoien i utgangspunktet har vært fredelig, vet man at Israel blåser i menneskeliv, og da er det bare lurt å ha noe for å forsvare seg. Det er også klart at israelske soldater skyter tilbake – tross alt er det mer sannsynlig at israelske soldater er dem som skyter først. Men saken er egentlig at Israel ikke en gang hadde retten til å borde en båt som befinner seg i internasjonale farvann.

Israel har altså brutt havretten for å angripe en fredelig konvoi som skulle hjelpe mennesker i nød. Og slik kan vi kalle menneskene i Gaza som lider av sult siden Israel innførte Gaza-blokaden. Men hvem bryr seg om mennesker? Hvem bryr seg om menneskerettigheter? Hvem bryr seg om noen som helst internasjonal avtale? I hvert fall ikke Israel som – ifølge vestlige terrorister – er et forbilde for hele Midtøsten. Israel aksepterer ikke internasjonale domstoler, og derfor blir det vanskelig å gjøre noe som helst mot dem ved å bruke fredelige midler. Og så skal verden akseptere det en gang til. I kampen mot terror.

Til slutt vil jeg legge til noen bilder jeg tok under markeringen i Kristiansand i dag. Det var en utrolig flott tale av Eva Mostika som leder Palestinakomiteen i Kristiansand, og det var flere demonstranter enn jeg hadde forventet for en nokså liten by. Synd at man ikke fikk gå i et tog gjennom byen, men uansett – markeringen var flott!

Bildene står under en Creative Commons by-nc-sa-3.0-lisens.

Hva synes dere om saken?