Det har blitt stille rundt Maria Amelie-saken. Debatten om flyktningpolitikken har stort sett forsvunnet fra media. Norge har opplevd det verste angrepet siden den tyske okkupasjonen – igjen utført av en høyreekstremist, en person som skiller mennesker ut fra rase, religion, kultur og hudfarge.
Rasisme er forkastelig. Det vil de fleste si seg enig i. Vi skal ikke diskriminere folk, bare fordi de ble født i “feil” land. Tross alt gjør vi det. Med vi mener jeg staten. Staten, som vi er en del av. Den regjeringen som de fleste av oss har stemt på. Den statsministeren som snakket om mer demokrati og mer åpenhet. Oss alle, som snakket om kjærlighet og varme. Midt i all den kjærligheten godtar vi at det finnes en underklasse. Folk uten rettigheter. Folk som lever et liv på vent – midt i all den rikdommen vi hygger oss med.
La meg fortelle dere litt om Aaaron Ara. Aaron er en palestinsk flyktning som er fra Jenin på Vestbredden. Han har sett sin fetter bli revet i filler av en bombe, og han har levd et liv under israelsk okkupasjon. Da han måtte se at venn etter venn ble drept i kampene mot okkupasjonsmakten, innså han at voldelig oppgjør mot et overlegent regime ikke fører til noe. Aaron begynte å satse på kultur, jobbet som radiovert, studerte skuespill. Fram til i dag mener han at det er kulturell motstand, kunst og kunnskap som er veien til et fritt Palestina – ikke våpen.
Et bilde av Aaron
Det er ikke en islamistisk stat han ønsker, heller ikke en stat bare for palestinere ved siden av en stat bare for jøder. Han er ikke bare mot det israelske regimet, men også mot det palestinske regimet, mot Hamas. Selv sier han at det å kjempe for et fritt Palestina ikke betyr å være enig med alle palestinere. Det har blant annet ført til store konflikter med hans landsmenn. Når Aaron skriver om det Palestina han ønsker seg, blir det tydelig at han ønsker seg et fritt land for alle – et demokratisk og åpent samfunn, uavhengig av religion og herkomst. Slik beskriver han det samfunnet selv:
Jeg kjemper bare for et fritt Palestina uten okkupasjon og uten ekstremistiske myndigheter. Palestina bør være åpent for alle, et land for alle religioner og alle slags mennesker. Alle er velkomne: jøder, kristne, muslimer, buddhister, hinduer, ateister osv. Jeg tror på en en-statsløsning med de nevnte faktorer. På grunn av dette ideologiske grunnlaget og disse ideene ble jeg et mål for angrep.
Aaron søkte beskyttelse i Norge. I et intervju sa han blant annet at han gjerne vil leve i Palestina, men at han må frykte livet sitt i den nåværende situasjonen. Myndighetene i Norge mener at Palestina er trygt for Aaron. Samtidig fraråder man folk å reise dit. Det er all grunn til å tvile på at Palestina er et tryggere sted for Aaron enn for Ola og Kari Nordmann. Etter at Aaron har fått avslag på asylsøknaden, lever han ulovlig i Norge. Et liv uten rettigheter. Han får ikke jobbe, gå på norskkurs, ha en bankkonto – og selv om han muligens ønsker det, får han ikke lov til å betale skatt. Aaron er en ressurs, som ikke får lov å bidra til det samfunnet han lever i. Aaron er et menneske uten rettigheter. Norge – den tilsynelatende fredsnasjonen og verdens beste land å bo i – godtar at grunnleggende menneskerettigheter ikke gjelder for alle.
Aarons historie er oppsiktsvekkende. Han har valgt å stå fram, å vise at han er her – at han er et menneske, på samme måte som vi er. Men samtidig skal det være sagt at det finnes langt flere som Aaron. Det finnes langt flere flyktninger som har fått avslag og lever et liv uten rettigheter, fordi de ikke kan dra tilbake til hjemlandet sitt. Det er disse menneskene som trenger vår støtte. Disse menneskene som fortjener den kjærligheten vi snakket om for bare noen uker siden. Det er deres historier som vi må få fram.
Ja, jeg ønsker meg mer demokrati og mer åpenhet. For alle. Jeg ønsker meg et åpent samfunn, som ikke svikter mennesker på grunn av nasjonaliteten deres. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle kan ha like muligheter, hvor alle kan lykkes – og jeg håper at Jens og resten av regjeringen ikke har glemt at de snakket om nettopp dette.
Her får du lese Aarons hjerteskjærende historie.
Og her kan du følge med i hans støttegruppe på facebook.
