I de siste tiårene har vi sett mange befolkningsgrupper som kjempet for sine rettigheter. Om det var arbeiderklassen, kvinner, innvandrere eller homofile – alle har en ting til felles: De kjempet for sine rettigheter og tok opp kampen mot undertrykkelse og/eller diskriminering. Den gruppen som må tåle mest hat nå til dags, er pedofile.
Mange ser på pedofile som tjukke, gamle menn som voldtar og dreper barn. Men er det virkelig slik? Media setter fokus på overgrep, incest og drap – spesielt når barn er ofrene. Mange av dem som begår slike lovbrudd blir stemplet som pedofile – ofte uten at folk vet om de virkelig er det. Det er sjelden at noen som aldri har forgrepet seg på barn, velger å si at h*n er pedofil. Én av de få som faktisk gjør det, er Daniel.
En som tør å være åpen
Daniel skriver bloggen “Å elske noe annet“. Han er villig å diskutere, snakke om sin legning og hjelpe folk med å forstå hvordan han opplever det å være pedofil. Daniel er ingen overgriper og har visst om legningen sin i mange år nå. Det er ikke bare at han aldri har forgrepet seg på et barn. Han kjemper for at barn blir beskyttet mot overgrep, og selv om han føler seg tiltrukket av barn, vet han at det ikke er mulig å inngå et “typisk voksent” forhold med et barn.
Samtidig som Daniel kjemper for å skape en trygg oppvekst for barn, er det viktig for ham at legningen sin blir akseptert. Det er viktig at man ikke ser på pedofili som en sykdom som kan kureres, mener han. Her er jeg ganske enig med ham. Det som skaper usikkerhet og problemer, er at folk ikke tør å snakke om legningen og følelsene de har i forhold til den, og hvis de gjør det, må de regne med å bli ekskludert av samfunnet.
Sykdom eller legning?
Det er vel en av de store diskusjonene rundt hele emnet. Er pedofili en sykdom som kan kureres, eller er det en legning man har? I dag regner vi homofili som en legning, og den har fått stor akseptanse blant store deler av befolkningen. I visse kulturer regnes den fortsatt som en sykdom, og i noen land diskuteres det fortsatt om dødsstraff for å være homofil.
Det jeg vil fram til er at vi må være kritiske til definisjonene og meningene som finnes i dag, og at vi må være villige til å definere ting annerledes, hvis det kreves. Slik har forskningen utviklet seg, og slik har samfunnet kommet videre. Det finnes ingen tabuer, når det gjelder å snakke og å diskutere. Det kan føles ubehagelig å gjøre det, men ingen sier at alt må være flott og fint.
For å komme med noen gjeldende definisjoner, velger jeg “Store norske leksikon” sin definisjon av pedofili. Her står det følgende:
pedofili. (av ped- og -fili), betegner seksuell legning hvor voksne tiltrekkes av barn.
Man legger fort merke til at det er snakk om en legning. I definisjonen er det heller ikke snakk om seksuelle overgrep. I en annen artikkel står det at pedofili er en parafili som man i folkemunn gjerne kaller “seksuell avvik” eller “perversjon”, et begrep som ofte tolkes negativt. Andre parafilier er fetisjisme og masochisme som ikke nødvendigvis innebærer ulovlige handlinger.
Nå vet vi altså at pedofili ikke er en sykdom, men en legning. Vi vet også at pedofili innebærer at man blir tiltrukket av barn. Men man får lete lenge, når man vil finne en seriøs definisjon som sier at pedofili nødvendigvis innebærer overgrep.
Forskjell mellom pedofili og andre parafilier
Mens andre parafilier er forholdsvis akseptert, må pedofile fortsatt regne med å bli utestengt av samfunnet, selv om de ikke har gjort noe ulovlig. Hva kan være grunnen til det?
De fleste andre parafiliene innebærer at det er to eller flere personer som har like eller lignende interesser. Når det gjelder for eksempel masochisme, er det som oftest to voksne mennesker som liker det de gjør. Når det gjelder pedofile, er det ikke det samme. En som er pedofil, kan ikke tilfredsstille behovene til en annen med den samme legningen. De føler seg tiltrukket av barn, og seksuell omgang med barn er forbudt, blant annet fordi barn ikke er modne nok til å kunne velge selv og å se følgene i slike situasjoner.
Selv om det er kjent at barn har sin egen seksualitet, kan det ikke sammenlignes med seksualitet blant voksne, og de fleste vil si seg enig i at seksuell omgang med barn må fordømmes og straffes. Det samme mener Daniel.
Klarer samfunnet å hjelpe dem ut av mørket?
(Bilde tatt fra flickr.com / cc-by-sa-2.0)
Hva er alternativene?
Som Daniel selv skriver, er han ikke stolt av å være pedofil, men han er stolt over å ikke være en overgriper, og han er temmelig sikker på at han ikke blir det. Men såklart er det utrolig mange som ikke klarer å snakke om det. Det er mange som er redd for samfunnsmessige konsekvenser, og det synes jeg er utrolig synd. Akseptanse og respekt er viktig. Hvis folk skjønner at samfunnet slutter å fordømme alt og er villig å hjelpe, tør flere å komme ut av skapet.
Det er utrolig viktig å skaffe et hjelpetilbud som gir folk følelsen av at de får hjelp uten å bli sett på som gale. Målet må ikke være å “kurere” pedofili. Det samme har man prøvd med homofili, før man skjønte at det ikke går an. Målet må være å få folk til å snakke om det, å snakke om følelsene og å gi dem følelsen av at de ikke er alene. Det kan faktisk være forebyggende mot overgrep, selv om utrolig mange overgripere i utgangspunktet ikke er pedofile, men det forebygger også psykiske plager blant pedofile og gir dem et verdig liv – noe som alle har fortjent!
Daniels blogg har vel ikke forandret min mening om saken, men jeg er veldig imponert over at han selv klarer å være så sterk og at han kjemper for det, og jeg håper at han aldri kommer til å gi opp kampen – ikke bare for seg selv, men også for barnas skyld.
Hva synes dere?
Skal man hjelpe dem og prøve å “jobbe” med problemene?
Eller har dere andre ideer og tanker rundt emnet?
Daniel er vel en av et veldig fåtall som “snur det til noe positivt”. Han forsker å forebygge. Det er kjempeflott. Det er viktig. Og ja, når man er bevisst på at det er slik så synes jeg han skal få hjelp. De som lusker rundt i nabolaget med avklipt lommefór (ja, han var her) trenger en helt annen type hjelp. For akkurat dét har jeg ikke mye til overs for. Uansett om “det er så synd på de stakkars pedofile som aldri fikk noe hjelp”, så er det enda værre for de uskyldige barna som blir utsatt for noe slikt og kanskje har fått ødelagt både tillitt, samvittighet og psyke for store deler av livet. Om ikke det også ender enda værre. Nei du, det her kunne vi godt hatt en diskusjon om.
Jeg tror vi er ganske enige her. “Lommemannen” er en overgriper, og slikt skal ikke tillates og må straffes. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal forsvare overgrep, voldtekt og drap. Det er noe av det verste som finnes, og barnas velvære må også være en viktig del, når man begynner å snakke om et hjelpeapparat for pedofile.
En overgriper er en overgriper, og her blåser jeg faktisk i om overgriperen var pedofil eller ikke. H*n skal straffes som alle, for det h*n gjorde. Motivene bak overgrepet sier bare noe om hvilket behandlingstilbud h*n skal få, mens h*n sitter inne. Men jeg mener at det er utrolig mange som bare har den legningen og nekter å tilfredsstille sine seksuelle behov, fordi de vet at det er galt og fordi de først og fremst er glade i barn og aldri vil tilføre dem skade og lidelse. Siden pedofili regnes som tabutema, er jeg ganske sikker på at det finnes mange av dem. Overgriperne som når nyhetssendingene og avisene er bare toppen av isfjellet.
Jeg ønsker bare at andre personer som Daniel endelig kan komme ut av skapet og snakke om det og få en verdig behandling og ikke minst et verdig liv. Vi vet aldri hvilken legning folk har. Men vi vet at homofile har fått akseptansen og hjelpeapparatet de trenger. Det har ikke pedofile. Jeg vil heller ikke fram til et samfunn, der legningen står på CV’en. Men hadde det ikke vært mer betryggende å sende sine barn til barnehagen, når man vet at den snille og dyktige barnehageassistenten har tilgang til et bra hjelpetilbud, hvis han er pedofil? For legningen vet vi aldri, og det er både de pedofile OG barna som kan profitere av et slikt hjelpetilbud.
Det burde absolutt vært gode hjelpetilbud for folk FØR de begår overgrep, ja.
Ja, men det krever også mer respekt og kunnskap i samfunnet. Media ødelegger mye, når de gir ordet overgriper den samme betydningen som ordet pedofil. Jeg skjønner at folk synes det er ubehagelig å diskutere slike emner, og det tok også litt tid før jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget. Men jeg synes det er kjempeviktig, ikke bare for å forhindre overgrep, men også for å sikre grunnleggende menneskerettigheter. Derfor mener jeg at flere bør engasjere seg litt her og konfrontere folk med emnet. Diskusjon og informasjon er det som trenges mest for å få folk til å se saken fra flere sider.
Media ødelegger, men jeg synes jammen fagfolk har et ansvar også. De har jo anledning til å skrive kronikker for eksempel.
Enig! Men det forutsetter også at de som har kunnskapene, er villige å konfrontere folk med saken. Siden det fortsatt er et tabutema, er det sikkert også en del som er redde for å ødelegge sin karriere. Jeg kan forstå det på en måte, men her kan det diskuteres i hvor stor grad man bør prioritere de egne interessene framfor det faglige og samfunnets velvære.
Kjempe bra innlegg!
Jeg er helt enig.
Jeg synes det er ganske trist å tenke at pedofile blir misforstått i samfunnet, og jeg synes det er flott at han har opprettet den bloggen, så folk kan bli ordentlig informert, eller se ting fra en annen – kanskje riktig vinkel.
Veldig bra skrevet!
Takk!
Jeg er helt enig i det du skriver, til og med at Daniel virker ganske reflektert og troverdig. Jeg håper at flere kommer til å skrive om det og at det finner sin vei til avisene osv.
Enig Sigrun! De sitter fagpersoner rundt omkring som kunne gjort en endring. Men vet du? De er redde for å “fronte” dette, fordi det er så tabu. Det er liksom ikke sosialt akseptert å snakke om pedofili på den måten, ikke engang i helseapparatene…
Utrolig bra skrevet!
Pedofili er jo først og fremst tabu i likhet med incest. Dessuten blir jo pedofili sett på som enda mer ulovlig når slike syke mennesker som Lommemannen forgriper seg på barn ved å lure dem. Aviser og tv er det mediumet som kun ser pedofili fra en side, nemlig den siden som gjør at folk avskyr det enda mer.
Jeg personlig misliker mennesker som utøver overgrepshandlinger. Det vil si at jeg misliker mennesker som voldtar og forgriper seg på små barn og voksne mennesker. Jeg har selv vært utsatt for en pedofil lærer som var over gjennomsnittet glad i å ta på jentene i klassen på de mest diskré måter. Jeg og en venninne gikk til rektor, og læreren var borte etter påske. Lillesøsteren min har også hatt denne mannen som lærer, og blant barna i klassen gikk han under kallenavnet pedo****. At slike mennesker får lov til å undervise barn, og som har fått sparken fra alle skolene i distriktet på grunn av disse anklagene, igjen får jobb ved skolen han tidligere har fått avskjed fra, er sykt.
Men i Norge har vi jo den seksuelle lavalderen som skal beskytte barn mot sex fordi de i følge loven ikke er i stand til å forstå konsekvensene. Og den gjør det jo en smule vanskelig for en pedofil i og med at uansett hva personen foretar seg er det ulovlig fordi barn skal beskyttes. Dette er en veldig komplisert sak, men slik som jeg ser det, er pedofili ulovlig i Norge. Det kan hende jeg er helt på bærtur her nå.
Men selv om loven sier en ting, bør pedofili bli mindre tabu. Det vanker liten forståelse om området blant befolkningen pga fremstillingen av pedofili i media. At Daniel er villig til å blogge om det er et steg i riktig retning. Det er jo ikke bare én side av saken, slik som media fremstiller det. Pedofile er jo mennesker de også, med rettigheter som alle andre. Og så lenge Daniel ikke er en overgriper som liker å beføle små barn, ser jeg ikke noe problem i å være pedofil.
MEN pedofile som misbruker små barn, har jeg liten aksept for. Derfor er jeg ikke nådig når det kommer til den læreren jeg nevnte tidligere.
Takk for at du tok deg tid til å kommentere!
Det som ofte blir problemet, er at forskjellige lovbrudd fort regnes som “pedofili”. Et eksempel er Fritzl-saken i Østerrike. Her handlet det om incest og kontroll, og Josef Fritzl begrunnet det med at han ville ha datteren for seg. Det har aldri vært en pedofili-sak, selv om det også kom fram at han hadde voldtatt noen av barna som han holdt som fange, men det er jeg ikke helt sikker på nå.
Det viktigste er å skille mellom pedofile og overgripere. Pedofili er legningen, og pedofile føler seg tiltrukket av barn. Selvfølgelig finnes det pedofile overgripere, men ikke alle som forgriper seg på barn, er pedofile. Pedofili er ikke ulovlig i Norge, fordi det bare er en legning. Overgrepene er ulovlige, og hvis jeg har forstått det riktig, regnes det også som overgrep, når personen samtykker, hvis personen er under 16.
De “vi ikke vil ha”, er overgriperne, og her er det i utgangspunktet ikke viktig hvem de har forgrepet seg på. Det er et lovbrudd, og det er utrolig ille for offeret, uansett om det er ei jente på 10 år, en gutt på 17 eller en voksen kvinne på 35 år.
Når det gjelder læreren din, er jeg helt enig. Når man først har forgrepet seg på barn/ungdom, skal man absolutt ikke få lov til å jobbe med dem igjen. Det har jeg ingen forståelse for.
Glad du ser forskjellen på pedofile og overgripere Hilde. Bare husk at pedofili ikke betyr sex med barn. Så pedofili er ikke forbudt, men sex med barn er forbudt.
Fin bloggpost!
Jeg har selv skrevet mye om pedofili og behovet for å nyansere og vise empati ovenfor slike handlinger og mennesker. Da jeg begynte å skrive im dette tilbake i 2006 følte jeg meg ganske alene om å ta opp temaet. De siste månedene har det blitt en merkbar endring i positiv retning føler jeg. Plutselig viser mange mer forståelse for at vi må evne å se skjebnene bak en slik legning (?)/diagnose, og skille mellom tanker og handling.
Jeg stusser likevel litt på fremstillingen om at pedofile kjemper en evig kamp mot å forgripe seg på barn. Dette er vel like urealistisk som at heterofile menn som ikke får sex kronisk må kjempe mot trangen til å voldta kvinner. Slik er det ikke. Å ikke ha sex er ugreit, ja mer enn bare ugreit, men man blir ikke overgriper av den grunn, og livet dreier seg også om andre ting tross alt.
Det jeg derimot forstår godt er følelsen av å ikke bli akseptert for den man er. Det er ikke akseptabelt og her må vi snu tankegangen til folk.
“Daniel”, som går under mange pseudonymer på internett, må og passe seg for å ikke trekke sin fordømmelse av ung/voksen-sex for langt i sitt behov etter å renvaske sine egne lyster. Her finnes mange nyanser som også krever respekt, og selv i overgrepssaker må vi kunne vise empati også for overgriper, og innse at slettes ikke alle slike seksuelle forhold er av negativ eller ødeleggende art.
En pedofil jævel:
http://blog.tjomlid.com/?p=3
Takk for at du tok deg tid! :)
Jeg har lest meg gjennom noen innlegg på bloggen din i det siste, men innlegget du linker til, har jeg ikke sett før nå. Du tar opp mange gode og viktige punkter, og det er ikke noe jeg er uenig i. Som du skrev: Selv om barna ikke nødvendigvis lider og selv om det er mange faktorer som man må vektlegge, er det ikke noe som rettferdiggjør sex med barn.
Det er nok litt galt å si at pedofile kjemper en evig kamp mot å forgripe seg på barn, men her er det også ulikheter mellom pedofile og ikke-pedofile. Å kjøpe sex er ulovlig i Norge, men straffene er noe som folk ofte er villige å risikere, når de er såpass fortvilet av å ikke kunne få det på en annen måte. Pedofile har bare den ene veien å gå. Uansett om barnet samtykker eller om det blir en voldtekt, er det ulovlig. De har ikke noen “gråsoner”. De kjemper kanskje ikke direkte mot å forgripe seg på et barn, men de kjemper mot å dekke sine egne seksuelle behov, og jeg antar at det er en stor forskjell mellom å velge et liv uten sex og å ikke ha muligheten til å kunne velge et liv med sex. Men her er det vel store forskjeller fra person til person, og det er klart at man må se individet.
Jeg mener generelt at den seksuelle lavalderen bør fokusere mer på aldersforskjellen enn på selve alderen. Et seksuelt forhold mellom en 16- og en 14-åring er helt greit, mener jeg, mens et forhold mellom en 15- og en 35-åring er noe annet. Jeg synes ikke at den seksuelle lavalderen bør være der, fordi 14-åringer ikke kan se følgene av det de gjør, men fordi en for stor aldersforskjell kan gi falsk håp/tillit og medføre et misbruk av makt og innflytelse.
Jeg sier meg enig i at vi må kunne vise empati, også for overgripere. Men tross alt skal de dømmes for det de har gjort. Andre forhold skal gi utslag på behandlingen de får. Menneskerettighetene skal selvfølgelig alltid ivaretas, og ideer som “nabovarsel” osv, synes jeg fint lite om.
Er helt enig med det du har skrevet om pedofile og overgripere! Selv har jeg lest en diskusjon om pedofili på diskusjon.no, du finner den sikkert hvis du søker der. Der er det en mann som selv er pedofil, og har gitt anledning til å svare på spørsmål som andre har stilt, og diskutert osv. Skulle gjerne ha skrevet mer, men jeg orker rett og slett ikke. Forbanna varmt her, haha.
Og ja, tasty lemon chicken was tasty. Det er noe av det diggeste jeg har smakt på LENGE.
Takktakk, og kos deg selv i sommer!
“De sitter fagpersoner rundt omkring som kunne gjort en endring. Men vet du? De er redde for å “fronte” dette, fordi det er så tabu.” < Ikke at jeg mener at det ikke stemmer at det er tabu og vanskelig å "fronte" (Hvem har lyst til å bli "Psykologenes Staff" i media?). Men, som en som har skrevet hovedoppgave om det dere skriver om, og som faktisk har vært i media og snakket mot fordømming og for hjelpeapparat, vil jeg gjerne nyansere litt. Innenfor psykologi er det tusenvis av temaer man kan velge å fordype seg i. At forståelse av pedofili er så tabubelagt, fører derfor til at de færreste velger å fordype seg i det, og heller velger noe annet. Det sitter få fagpersoner rundt omkring og kan mye om dette uten å prøve å gjøre en endring. De som har valgt å sette seg inn i det, har gjort det _fordi_ de ønsker en endring. Media åpner ikke for et nyansert syn, og da er det lite fristende å bli "ekspert" på noe forhatt i steden for ett av de tusen andre temaene man kan fordype seg i.
Nei. Nei. Nei og Ja.
Ja man skal ikke dra alle pedofile under en kam og kalle dem overgripere, men det blir feil og sammenligne legningen med for eksempel homofili. Det er to forskjellige typer av sexualitet. For meg er pedofili fortsatt sykt og det vil alltid være det.
Utrolig mange mente eller mener det samme om homofili. I mine øyne er det en legning på lik linje med andre legninger. Folk mener så mye om ulike legninger og seksuelle preferanser.
For meg selv er seksuelle tanker i forhold til barn uforståelig, men jeg vet også at det finnes folk som har slike tanker. Så lenge det bare er tankene, er det ikke noe forkastelig. Som skrevet bør man også ta hensyn til at det ikke bare handler om sex, men også om følelser og kjærlighet. Uansett hva man mener om pedofili, synes jeg at det er bedre å hjelpe folk enn å ekskludere dem fra samfunnet.
Jeg anbefaler også å ta en titt på nettpraten på Aftenposten.no.
Jeg vil så gjerne å spørre deg hva du mener når du er 30 år gammel, har et barn, nydelig datter. Og dine venner pedofiler som tror på deg og prater “åpen” med deg siden du beskyttet dem, skal si til deg at de er tiltrukket såååå mye av din nydelig 6 elle 9 åring. Hvis du aksepterer det og sier : og takk! ja, hun er jo nydelig, ikke sant? og veldig seksi! – er det sånn reaksjon du vil uttale til dem. 80 % av pedofiler som er dømt er selv hadde dårlig oppvekst med seksuel misbruk, overgrep osv. Det er ikke normal. Hvis en er lyst på barn, tiltrukket av dem, det er psykisk sykdom og jeg som mor for 2 jenter vil ikke at noen gikk på gate, satt i bussen og så på mine små jenter og fantaserte seksuelt om dem. Forresten barn ofte føler pedofiler. De vet ikke hvem de er, men sier selv at de er skumle, eller ekle, eller noe sånn.. og her må vi være som foreldre “ops!” Homofil er en som tiltrukket av en voksen. det er fri valg fra begge sider å bli homofil, lesbi, bi eller. men pedofili er sykdom som må behandles.. OG IKKE AKSEPTERES!!!
Nå mistolker du det jeg skrev. Ingen liker at noen har seksuelle fantasier om barn – spesielt ikke når det gjelder dine egne barn. På samme måte ville jeg ikke likt det, hvis en helt fremmed person fantaserer om meg. Tross alt kan personens tanker ikke skade meg, og dermed er det personens frihet å tenke hva den måtte ønske.
Det er et skille mellom tanker og handling, og når jeg sier at disse menneskene trenger hjelp, så mener jeg ikke hjelp med å skjule det de kanskje har gjort. En overgriper skal dømmes og behandles som en overgriper. Men det er mange som trenger den hjelpen før de kanskje blir til en overgriper. Jeg håper vi er enige om at målet må være å forhindre overgrep før de skjer. En pedofil person, som ikke har begått et overgrep, er de facto ikke kriminell – men hjelpetrengende.
Med “aksept” mener jeg heller ikke at vi bør klappe dem på skuldra og si dem hvor flott det er at de er pedofile. Det er langt unna det jeg vil fram til. MEN: Vi kan klappe dem på skuldra og si at vi overhodet ikke deler deres tanker og ønsker, men at det er flott at de tør å stå fram – for det er et meget stort skritt. Og så skal vi motivere dem til å søke hjelp.
Jeg mener fortsatt at pedofili i utgangspunktet er en legning, som det ikke finnes kulturell aksept for de fleste steder på jordkloden. Men pedofili, altså bare tankene og følelsene, i seg selv er hverken skadelig for noen andre enn den pedofile selv eller straffbar. Det er overgrepet som er skadelig og straffbar – og i forhold til barn, må all seksuell omgang, uansett om barnet samtykker eller ikke, regnes som overgrep. Og overgrep skal vi så klart ikke akseptere.
Hello everyone, it’s my first pay a quick visit at this site, and article is genuinely fruitful in support of me, keep up posting these types of content.