Etter å ha overstått den første skoleuken, er jeg ganske fornøyd. Snille, flinke lærere og mange flotte folk i klassen. Jeg er ikke den eneste gutten lenger, og det er bra. Vi fikk også lov til å velge politikk og menneskerettigheter. Ellers har jeg klart å bestemme meg for IT. Takk for de flotte kommentarene på det siste innlegget :-)
Jeg håper at dere også har hatt en flott skolestart!
Da har skolen begynt, og siden jeg går på påbygg og har tatt 5-timers Naturfag på VG1, må jeg velge to fag! Det første sjokket kom, da de sa at vi mest sannsynlig ikke får velge politikk og menneskerettigheter – faget jeg gledet meg mest til. Men da får jeg bare ta sosiologi og sosialantropologi, hvis det ikke finnes en annen løsning.
Men så sliter jeg med å bestemme meg for et av de andre fagene som jeg kan velge. Aktivitetslære kan jeg utelukke. 2 timer med kroppsøving er mer enn nok, synes jeg ;-) Ellers har jeg valget mellom Internasjonal Engelsk 1, Informasjonsteknologi 1 og Biologi 1. Jeg skal komme med noen argumenter som jeg allerede har tenkt på.
Pro
Contra
Pro
Contra
Pro
Contra
Har du noen flere argumenter som jeg kanskje ikke har tenkt på?
Har du tatt et eller flere av fagene og kan fortelle om egne erfaringer?
Hva ville du ha valgt? Hvorfor?
Da melder jeg meg tilbake! Nå er sommeren nesten over, og jeg hadde ikke særlig mye å blogge om i det siste. Men nå tror jeg at det går oppover. Skolen begynner snart, og jeg får kanskje litt mer lyst å lese nyhetene, leve et vanlig liv og kanskje finne noen mer interessante emner jeg kan skrive om. Sommeren har vært utrolig gøy, og som dere kunne se i det siste innlegget, så jeg mange gode, gamle venner og har nytet festlivet fullt ut. Men sånn skal det være om sommeren!
I går fikk jeg faktisk også sett noe som jeg aldri har sett før, i hvert fall ikke foran mine egne øyne – en “tornado”! Jaja, det sa jeg i hvert fall. Jeg visste egentlig at en tornado er noe annet. Men, men… mine dårlige norskkunnskaper som dere vet ;-) Jeg fikk tatt noen bilder. Bildet som dere får se, er litt redigert for å synliggjøre skypumpen. Jeg så kanskje 3 eller 4 i går, men fikk bare tatt bilde av den ene.
Saken havnet også på fvn.no ;-)
Ellers fikk jeg kjøpt meg et nytt kamera. En Canon EOS 1000D, for dem som er interessert i den tekniske biten. Jeg er meget fornøyd med det, men må sikkert leke litt rundt, før jeg virkelig kan få brukt alle mulighetene. Jeg trenger sikkert også litt tilleggsutstyr, men det haster nok ikke. Her får dere i hvert fall noen av bildene som jeg tok.
Bildene er publisert under en Creative Commons by-nc-sa-3.0-lisens.
Jeg er ikke tilbake i Norge ennå, men fikk litt lyst å oppdatere litt. Akkurat nå sitter jeg hos tanta mi og nyter det gode været vi har her nede. Det har vært langt over 30 grader – ofte opp til 40 grader – nesten hver eneste dag siden jeg kom hit, og det ser ikke ut til at det blir stor forandring framover. På onsdag tordnet og regnet det skikkelig på kvelden, og dagen etter ble det bare 28 grader, men det kan man godt leve med!
Ellers har jeg truffet mange gode venner og bekjente, spist GOD kebab (ja, her smaker den faktisk!) og nytet livet fullt ut. Så får dere noen av bildene jeg tok underveis.
Meg og Christian som jeg har kjent siden jeg var 2 år gammel.
God grillmat ble det også!
Han hadde faktisk ikke drukket noe, nei ;-)
“Pünktchen” – hunden til besteforeldrene mine nyter livet!
Her får dere også et bilde av meg.
Lekker is! :D
Gabriele (t.v.) og Franzi (t.h.) – to utrolig gode venner som jeg ble kjent med på skolen
Uten ord ;-)
Dere nyter vel også sommeren?
Gjerne fortell hva dere har gjort til nå!
I de siste tiårene har vi sett mange befolkningsgrupper som kjempet for sine rettigheter. Om det var arbeiderklassen, kvinner, innvandrere eller homofile – alle har en ting til felles: De kjempet for sine rettigheter og tok opp kampen mot undertrykkelse og/eller diskriminering. Den gruppen som må tåle mest hat nå til dags, er pedofile.
Mange ser på pedofile som tjukke, gamle menn som voldtar og dreper barn. Men er det virkelig slik? Media setter fokus på overgrep, incest og drap – spesielt når barn er ofrene. Mange av dem som begår slike lovbrudd blir stemplet som pedofile – ofte uten at folk vet om de virkelig er det. Det er sjelden at noen som aldri har forgrepet seg på barn, velger å si at h*n er pedofil. Én av de få som faktisk gjør det, er Daniel.
Daniel skriver bloggen “Å elske noe annet“. Han er villig å diskutere, snakke om sin legning og hjelpe folk med å forstå hvordan han opplever det å være pedofil. Daniel er ingen overgriper og har visst om legningen sin i mange år nå. Det er ikke bare at han aldri har forgrepet seg på et barn. Han kjemper for at barn blir beskyttet mot overgrep, og selv om han føler seg tiltrukket av barn, vet han at det ikke er mulig å inngå et “typisk voksent” forhold med et barn.
Samtidig som Daniel kjemper for å skape en trygg oppvekst for barn, er det viktig for ham at legningen sin blir akseptert. Det er viktig at man ikke ser på pedofili som en sykdom som kan kureres, mener han. Her er jeg ganske enig med ham. Det som skaper usikkerhet og problemer, er at folk ikke tør å snakke om legningen og følelsene de har i forhold til den, og hvis de gjør det, må de regne med å bli ekskludert av samfunnet.
Det er vel en av de store diskusjonene rundt hele emnet. Er pedofili en sykdom som kan kureres, eller er det en legning man har? I dag regner vi homofili som en legning, og den har fått stor akseptanse blant store deler av befolkningen. I visse kulturer regnes den fortsatt som en sykdom, og i noen land diskuteres det fortsatt om dødsstraff for å være homofil.
Det jeg vil fram til er at vi må være kritiske til definisjonene og meningene som finnes i dag, og at vi må være villige til å definere ting annerledes, hvis det kreves. Slik har forskningen utviklet seg, og slik har samfunnet kommet videre. Det finnes ingen tabuer, når det gjelder å snakke og å diskutere. Det kan føles ubehagelig å gjøre det, men ingen sier at alt må være flott og fint.
For å komme med noen gjeldende definisjoner, velger jeg “Store norske leksikon” sin definisjon av pedofili. Her står det følgende:
pedofili. (av ped- og -fili), betegner seksuell legning hvor voksne tiltrekkes av barn.
Man legger fort merke til at det er snakk om en legning. I definisjonen er det heller ikke snakk om seksuelle overgrep. I en annen artikkel står det at pedofili er en parafili som man i folkemunn gjerne kaller “seksuell avvik” eller “perversjon”, et begrep som ofte tolkes negativt. Andre parafilier er fetisjisme og masochisme som ikke nødvendigvis innebærer ulovlige handlinger.
Nå vet vi altså at pedofili ikke er en sykdom, men en legning. Vi vet også at pedofili innebærer at man blir tiltrukket av barn. Men man får lete lenge, når man vil finne en seriøs definisjon som sier at pedofili nødvendigvis innebærer overgrep.
Mens andre parafilier er forholdsvis akseptert, må pedofile fortsatt regne med å bli utestengt av samfunnet, selv om de ikke har gjort noe ulovlig. Hva kan være grunnen til det?
De fleste andre parafiliene innebærer at det er to eller flere personer som har like eller lignende interesser. Når det gjelder for eksempel masochisme, er det som oftest to voksne mennesker som liker det de gjør. Når det gjelder pedofile, er det ikke det samme. En som er pedofil, kan ikke tilfredsstille behovene til en annen med den samme legningen. De føler seg tiltrukket av barn, og seksuell omgang med barn er forbudt, blant annet fordi barn ikke er modne nok til å kunne velge selv og å se følgene i slike situasjoner.
Selv om det er kjent at barn har sin egen seksualitet, kan det ikke sammenlignes med seksualitet blant voksne, og de fleste vil si seg enig i at seksuell omgang med barn må fordømmes og straffes. Det samme mener Daniel.
Klarer samfunnet å hjelpe dem ut av mørket?
(Bilde tatt fra flickr.com / cc-by-sa-2.0)
Som Daniel selv skriver, er han ikke stolt av å være pedofil, men han er stolt over å ikke være en overgriper, og han er temmelig sikker på at han ikke blir det. Men såklart er det utrolig mange som ikke klarer å snakke om det. Det er mange som er redd for samfunnsmessige konsekvenser, og det synes jeg er utrolig synd. Akseptanse og respekt er viktig. Hvis folk skjønner at samfunnet slutter å fordømme alt og er villig å hjelpe, tør flere å komme ut av skapet.
Det er utrolig viktig å skaffe et hjelpetilbud som gir folk følelsen av at de får hjelp uten å bli sett på som gale. Målet må ikke være å “kurere” pedofili. Det samme har man prøvd med homofili, før man skjønte at det ikke går an. Målet må være å få folk til å snakke om det, å snakke om følelsene og å gi dem følelsen av at de ikke er alene. Det kan faktisk være forebyggende mot overgrep, selv om utrolig mange overgripere i utgangspunktet ikke er pedofile, men det forebygger også psykiske plager blant pedofile og gir dem et verdig liv – noe som alle har fortjent!
Daniels blogg har vel ikke forandret min mening om saken, men jeg er veldig imponert over at han selv klarer å være så sterk og at han kjemper for det, og jeg håper at han aldri kommer til å gi opp kampen – ikke bare for seg selv, men også for barnas skyld.
Hva synes dere?
Skal man hjelpe dem og prøve å “jobbe” med problemene?
Eller har dere andre ideer og tanker rundt emnet?
Da var året overstått. Legger man sammen karakterene jeg fikk på VG2, får jeg 5,0 i snitt. Ikke like bra som i fjor (5,45), men målet er nådd, og jeg kan være sikker på at jeg kommer inn på påbygg :-)
Nå er det nesten 2 uker igjen før jeg skal til Tyskland. Fest, venner, familie og – forhåpentligvis – sol!
Er du fornøyd med karakterene dine?
Skal du reise i år? Hvor skal du?
Hva skal du til høsten?
De siste dagene har det vært mye snakk om “vuvuzelaene” som er en slags trompete. Den er i hvert fall ikke lett å overhøre, og både spillere og tv-seere klager og klager. Oppskrytet blant tv-seerne skjønner jeg absolutt ikke. Jeg har ikke sett mange kamper, og lyden var lett å høre, men jeg opplevde det ikke som forstyrrende.
I den videoen får du høre lyden av en “vuvuzela”
Blant fotballspillerne er det noe annet. De klarer ikke å forstå hverandre på banen, og det blir vanskelig å gi viktige beskjeder angående taktikk og mer. Men er det ikke spillernes ansvar å sørge for andre kommunikasjonsmuligheter? De har hender og føtter, armer og bein. Det skal ikke være så vanskelig å bruke det medfødte utstyret vil jeg tro. Jeg liker for eksempel å se på amerikansk fotball, og da kan det hende at fansene ikke bare sitter rolig og klapper, når det gis taktiske beskjeder på banen. Spillerne klager ikke, men må forholde seg til det.
FIFA har valgt å gi VM til Sør-Afrika, og da bør vi akseptere den lille kulturbiten. Det hadde vært meget galt å tilpasse landet til VM, for da blir det bare mindre viktig hvor VM er. Og kulturen i de forskjellige landene er jo noe av det som er spennende med VM, synes jeg.
Edit: Indregard.no viser blant annet hvordan det er mulig å dempe vuvuzelalyden ved hjelp av åpen programvare. Det viser jo at det faktisk finnes muligheter, og tv-folkene bør kanskje gjøre noe i stedet for å klage.
Edit 2: Ifølge TV2 har selskapet som produserer overføringene bestemt seg for å dempe lyden bedre.
Hva synes dere?
Og noen klarer å gå langt over den. Israel har nok gjort det i dag. Ikke bare i dag, men også i dag. En gang til. Jeg har egentlig prøvd å være litt nøytral i akkurat den konflikten, siden den er så komplisert, fastlåst og preget av alt for mange følelser. Men nå er det nok.
Som kjent fra nyhetene, angrep israelske soldater hjelpekonvoien som var på veien mot Gaza tidlig på morgenen. Det var vel slik at israelske soldater gikk om bord på båtene som var med i hjelpekonvoien. Der ble de angivelig møtt med våpen. Jeg synes ikke at det er særlig betenkelig å ha med seg våpen i den situasjonen. Selv om konvoien i utgangspunktet har vært fredelig, vet man at Israel blåser i menneskeliv, og da er det bare lurt å ha noe for å forsvare seg. Det er også klart at israelske soldater skyter tilbake – tross alt er det mer sannsynlig at israelske soldater er dem som skyter først. Men saken er egentlig at Israel ikke en gang hadde retten til å borde en båt som befinner seg i internasjonale farvann.
Israel har altså brutt havretten for å angripe en fredelig konvoi som skulle hjelpe mennesker i nød. Og slik kan vi kalle menneskene i Gaza som lider av sult siden Israel innførte Gaza-blokaden. Men hvem bryr seg om mennesker? Hvem bryr seg om menneskerettigheter? Hvem bryr seg om noen som helst internasjonal avtale? I hvert fall ikke Israel som – ifølge vestlige terrorister – er et forbilde for hele Midtøsten. Israel aksepterer ikke internasjonale domstoler, og derfor blir det vanskelig å gjøre noe som helst mot dem ved å bruke fredelige midler. Og så skal verden akseptere det en gang til. I kampen mot terror.
Til slutt vil jeg legge til noen bilder jeg tok under markeringen i Kristiansand i dag. Det var en utrolig flott tale av Eva Mostika som leder Palestinakomiteen i Kristiansand, og det var flere demonstranter enn jeg hadde forventet for en nokså liten by. Synd at man ikke fikk gå i et tog gjennom byen, men uansett – markeringen var flott!
Bildene står under en Creative Commons by-nc-sa-3.0-lisens.
Hva synes dere om saken?
