Hvem er du, Behring Breivik?

29. november, 2011 – 17:52
5 kommentarer

I dag ble det altså klart at Anders Behring Breivik – massemorderen, terroristen eller hva enn vi skal kalle ham – ble erklært for utilregnelig. Selv vil han sikkert foretrekke å kalle seg for tempelridderen eller Europas fremste frihetsforkjemper. Sakkyndige foretrekker begrep som schizofren og psykotisk.

Det er ikke vanskelig å se at Breiviks selvbilde er milevis unna det folk flest oppfatter, og etter det som har kommet fram i media i det siste, kan jeg nesten ikke tro at psykologene tar feil. Behring Breivik mener han er i krig – en krig som ikke finnes. Han ser på seg selv som øverstkommanderende i et internasjonalt nettverk – et nettverk som foreløpig ikke ser ut til å eksistere.

Hva er det som har fått denne mannen til å gå så langt? Ideologi, islamofobi og rasisme er noen begrunnelser. Helt klart. Debattklimaet må endres. Ingenting skal stå uimotsagt. I en kronikk skriver Kjetil Grødum at “ytringsfriheten må følges av en ytringsplikt.” Dette er så klart helt riktig.

Men så må vi spørre oss om det som skjedde muligens kunne blitt forhindret. Isåfall: Hvor og når kunne vi grepet inn? Hvilke institusjoner var det som sviktet – både i ukene og månedene før Breivik gikk til angrep på hundrevis av forsvarsløse ungdommer, og lenge før han fikk konkrete tanker om det han gjorde? Dette må vi kunne lære av, og lærdommen må vi være bevisste på i tiden som kommer.

Breivik skal selvfølgelig ikke framstilles som et offer, for det er han ikke. Han skal leve med dette, han er ansvarlig for det han har gjort. Men er det kanskje et menneske bak den kalde og beregnende krigeren han ønsker å være? Er alt bare en fassade? Og isåfall, hvis muren faller og du endelig kommer ut av din egen boble, som har tilført oss alle så mye ond, hvis mennesket kommer fram: Angrer du da, Anders Behring Breivik?

Jeg vil også anbefale å lese teksten “Behring Breiviks andre ansikt”.

Av Norman | Publisert under Politikk og samfunn | Tagget med , , , , , , , | Kommentarer (5)

Sandberg og offerrollen

23. november, 2011 – 23:53
Ingen kommentar

Jævla sosialistmedier asså! Igjen blir en uskyldig Frp’er forfulgt, bare “for å kalle en spade for en spade”. Neida. Per Sandberg har faktisk innsett at han ikke alltid sier hva han egentlig mener, og i enda mindre grad vet hva han sier.

Sandberg mener altså at Arbeiderpartiet har “spilt offerrollen” etter 22. juli. Det er vanskelig å forstå hva han ville uttrykke med det, og Sandberg beklaget riktig nok etter at han hørte hva han hadde sagt. Men det er altså ikke slik at Arbeiderpartiet var nødt til å spille offeret. Arbeiderpartiet/AUF var nemlig offeret.

En kan kritisere Arbeiderpartiet for mye. Stoltenberg taler med to tunger, når han bruker ord som åpenhet og demokrati, partiet er ikke kjent for å være tolerant overfor motstand innad i partiet, de opptrer arrogant overfor regjeringspartnerne sine – og mye mer. Jeg liker Arbeiderpartiet ikke bedre enn jeg gjorde før 22. juli, men her har de altså vært et offer – så det er bare legitimt å påpeke det. Noe de forøvrig ikke har gjort i alt for stor grad.

Jeg vil forøvrig henvise til at det finnes et annet parti som var ganske tidlig ute med å påta seg offerrollen.

NRK.no – 24.07.2011

Fy fy! Inn i skammekroken med deg, Sandberg!

Av Norman | Publisert under Politikk og samfunn | Tagget med , , , , , , , | Kommentarer (0)

Rettighetsløs – i verdens beste land å bo i

28. september, 2011 – 23:25
Ingen kommentar

Det har blitt stille rundt Maria Amelie-saken. Debatten om flyktningpolitikken har stort sett forsvunnet fra media. Norge har opplevd det verste angrepet siden den tyske okkupasjonen – igjen utført av en høyreekstremist, en person som skiller mennesker ut fra rase, religion, kultur og hudfarge.

Rasisme er forkastelig. Det vil de fleste si seg enig i. Vi skal ikke diskriminere folk, bare fordi de ble født i “feil” land. Tross alt gjør vi det. Med vi mener jeg staten. Staten, som vi er en del av. Den regjeringen som de fleste av oss har stemt på. Den statsministeren som snakket om mer demokrati og mer åpenhet. Oss alle, som snakket om kjærlighet og varme. Midt i all den kjærligheten godtar vi at det finnes en underklasse. Folk uten rettigheter. Folk som lever et liv på vent – midt i all den rikdommen vi hygger oss med.

La meg fortelle dere litt om Aaaron Ara. Aaron er en palestinsk flyktning som er fra Jenin på Vestbredden. Han har sett sin fetter bli revet i filler av en bombe, og han har levd et liv under israelsk okkupasjon. Da han måtte se at venn etter venn ble drept i kampene mot okkupasjonsmakten, innså han at voldelig oppgjør mot et overlegent regime ikke fører til noe. Aaron begynte å satse på kultur, jobbet som radiovert, studerte skuespill. Fram til i dag mener han at det er kulturell motstand, kunst og kunnskap som er veien til et fritt Palestina – ikke våpen.

Et bilde av Aaron

Det er ikke en islamistisk stat han ønsker, heller ikke en stat bare for palestinere ved siden av en stat bare for jøder. Han er ikke bare mot det israelske regimet, men også mot det palestinske regimet, mot Hamas. Selv sier han at det å kjempe for et fritt Palestina ikke betyr å være enig med alle palestinere. Det har blant annet ført til store konflikter med hans landsmenn. Når Aaron skriver om det Palestina han ønsker seg, blir det tydelig at han ønsker seg et fritt land for alle – et demokratisk og åpent samfunn, uavhengig av religion og herkomst. Slik beskriver han det samfunnet selv:

Jeg kjemper bare for et fritt Palestina uten okkupasjon og uten ekstremistiske myndigheter. Palestina bør være åpent for alle, et land for alle religioner og alle slags mennesker. Alle er velkomne: jøder, kristne, muslimer, buddhister, hinduer, ateister osv. Jeg tror på en en-statsløsning med de nevnte faktorer. På grunn av dette ideologiske grunnlaget og disse ideene ble jeg et mål for angrep.

Aaron søkte beskyttelse i Norge. I et intervju sa han blant annet at han gjerne vil leve i Palestina, men at han må frykte livet sitt i den nåværende situasjonen. Myndighetene i Norge mener at Palestina er trygt for Aaron. Samtidig fraråder man folk å reise dit. Det er all grunn til å tvile på at Palestina er et tryggere sted for Aaron enn for Ola og Kari Nordmann. Etter at Aaron har fått avslag på asylsøknaden, lever han ulovlig i Norge. Et liv uten rettigheter. Han får ikke jobbe, gå på norskkurs, ha en bankkonto – og selv om han muligens ønsker det, får han ikke lov til å betale skatt. Aaron er en ressurs, som ikke får lov å bidra til det samfunnet han lever i. Aaron er et menneske uten rettigheter. Norge – den tilsynelatende fredsnasjonen og verdens beste land å bo i – godtar at grunnleggende menneskerettigheter ikke gjelder for alle.

Aarons historie er oppsiktsvekkende. Han har valgt å stå fram, å vise at han er her – at han er et menneske, på samme måte som vi er. Men samtidig skal det være sagt at det finnes langt flere som Aaron. Det finnes langt flere flyktninger som har fått avslag og lever et liv uten rettigheter, fordi de ikke kan dra tilbake til hjemlandet sitt. Det er disse menneskene som trenger vår støtte. Disse menneskene som fortjener den kjærligheten vi snakket om for bare noen uker siden. Det er deres historier som vi må få fram.

Ja, jeg ønsker meg mer demokrati og mer åpenhet. For alle. Jeg ønsker meg et åpent samfunn, som ikke svikter mennesker på grunn av nasjonaliteten deres. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle kan ha like muligheter, hvor alle kan lykkes – og jeg håper at Jens og resten av regjeringen ikke har glemt at de snakket om nettopp dette.

Her får du lese Aarons hjerteskjærende historie.

Og her kan du følge med i hans støttegruppe på facebook.

Av Norman | Publisert under Innvandring og asyl | Tagget med , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommentarer (0)

Noen ganger…

27. juli, 2011 – 04:26
6 kommentarer

Noen ganger vil man ikke sove – fordi man er redd for hva som venter, når man våkner. Jeg tror at dette beskriver en del av det som mange har følt i de siste dagene. Norge fikk oppleve det verste overgrepet siden andre verdenskrig. Mange av oss har mistet venner, slektninger og bekjente. Enda flere kjenner noen som kjente noen. Men alle har vi mistet brødre, søstre og kamerater.

Vi har mistet folk som har stått opp for sin mening, kjempet for sine idealer og engasjert seg for et bedre samfunn. Vi har mistet folk som visste at de har en stemme, og som har vært villige til å bruke og forsvare den. Norge har ikke bare mistet lovende ungdomspolitikere, men også framragende medmennesker som brydde seg om det samfunnet de levde i.

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

(Nordahl Grieg – Til ungdommen)

Men samtidig som mange føler sinne, sorg og avsky for det gjerningsmannen har gjort, må vi se framover. Vi må stå sammen, og det kan vi. Det har vi vist. Ingen av ofrene ville ønsket at vi svarer på hat med enda mer hat. Vi må kjempe videre for de verdiene vi står for. Det er demokrati, frihet, åpenhet og et samfunn hvor alle inkluderes. Det har aldri vært viktigere og riktigere å stå opp og fremme disse verdiene. Vi har idealer, og vi har et budskap. Det budskapet skal vi rope ut høyt – mye høyere enn før. Vi skal si nei til terror, uansett hvor den måtte komme fra, og vi skal si nei til rasisme.

Men enda viktigere enn å si nei, er det å si JA. Ja til et åpent og inkluderende samfunn med like muligheter for alle. Ja til gjensidig dialog, respekt og forståelse, og ja til et bedre samfunn som vi med god samvittighet kan gi videre i våre barns hender en vakker dag.

Samtidig som jeg minnes alle de fantastiske folkene som fikk revet livet fra seg, gleder jeg meg til morgendagen. Jeg gleder meg til det samfunnet vi jobber for, det samfunnet som VI skaper sammen. Bruk tiden dere trenger. Gråt, skrik og vær sinte. Men smil med tanke på tiden som kommer. Ingenting skal bli som før, men mye skal bli bedre!

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!

(Erik Bye – Vår beste dag)

Av Norman | Publisert under Tanker | Kommentarer (6)

Det er menn som voldtar, ikke innvandrere!

7. juli, 2011 – 02:32
5 kommentarer

Med avsky leser jeg Steinar Bergstøl Andersens (Frp) innlegg om voldtektsbølgen. Han legger skylda på innvandrere og hans politiske motstandere. I tillegg krever han strengere straff for voldtekt, men sier ikke noe som helst om hvordan han virkelig vil forhindre at slikt skjer. Kaka tar han med å kreve “utvisning fra Norge for de som blir dømt for voldtekt”.

Når det gjelder voldtekt, må man skille mellom minst to typer. På den ene siden ser vi overfallsvoldtektene. Offeret er sjelden kjent med gjerningsmannen, og det kommer ofte som en “overraskelse”. Samtidig blir den typen voldtekt ofte anmeldt umiddelbart, og i mange tilfeller blir gjerningsmannen dømt. Jeg har hørt om statistikker som tyder på at innvandrere er overrepresentert, når det gjelder overfallsvoldtekter. Det er et problem som man må analysere, men ikke hovedproblemet, når man snakker om voldtekt. Overfallsvoldtektene er nemlig bare toppen av isfjellet.

Et enda større problem er de voldtektene som vi aldri får høre noe om, men som finnes. Offeret kjenner til gjerningsmannen. Han kan være en god venn, offerets kjæreste, et familiemedlem eller stå i et annet forhold til offeret som gjør det ekstravanskelig å takle situasjonen. Disse voldtektene kan skje på fest, hjemme eller andre steder som ligger utenfor det “offentlige samfunnet”. Offeret vil føle at det er vanskelig å motsette seg, kanskje si “Nei”, men ikke vise like mye motstand.

Disse voldtektene som skjer i skjul, blir sjelden oppdaget. Offeret vil ofte oppleve at saken ikke blir tatt seriøs – noe som gjør det enda verre for personen. “Han er jo kjæresten din! Du overvurderer situasjonen!” vil være noe av svarene man får.

Nei betyr nei! Uansett hvem det handler om. Det må aksepteres, og hver eneste handling som går utover det, må regnes som overgrep. Derfor har vi startet det partipolitisk uavhengige initiativet “Menn mot voldtekt – Kristiansand”. Vi vet at det ikke bare er én gruppe, men at det er menn som voldtar. Hvis det er noen som virkelig kan gjøre noe mot disse voldtektsbølgene, så er det nettopp gutta!

Vi skal vise at voldtekt ikke aksepteres. Målet vårt er at jenter skal føle seg like trygge som guttene, uten å måtte delta på selvforsvarskurs og uten å ha pepperspray i lomma. Vi oppfordrer alle menn til å være obs. Ta et ekstra ansvar når dere er på byen eller på veien hjem. Gjør noe, hvis dere ser at det skjer noe rart. Ikke nøl med å kontakte politiet eller ta affære selv, hvis situasjonen ikke er truende. Snakk om voldtekt med venninnene deres. Tilby hjelp og vis forståelse for deres situasjon, hvis de har opplevd det selv. Motiver dem til å anmelde saken. Alltid ha fokus på at “Nei betyr nei”!

Gjerne ta kontakt med natteravnene og vær med dem en kveld. Vis at dere bryr dere!

Så, kjære Steinar Bergstøl Andersen. Når du har fokus på at alle andre bare snakker, mens du har løsningen – vil du støtte saken vår og virkelig gjøre noe? Eller snakker du bare?

Av Norman | Publisert under Politikk og samfunn | Kommentarer (5)

Har du gjort leksene dine, Eidsmo?

30. juni, 2011 – 20:48
Ingen kommentar

I avisen “Nordlys” sutrer tidligere NHO-direktør i Troms Arne Eidsmo over at sykefraværet i Nord-Norge skyldes for dårlig arbeidsmoral. Nå skal det være sagt at Eidsmo ikke tar feil, når han påstår at høyt sykefravær er et problem, både for rike bedriftseiere og resten av samfunnet. Tross alt er det én ting han glemmer å snakke om. Hva er grunnene til det han kaller dårlig arbeidsmoral? Hva er grunnene til det høye sykefraværet?

Nå er jeg ingen ekspert på nordnorsk arbeidsmoral, men i mine tre år på videregående har jeg lært at det kan være lurt å belyse en sak fra flere sider. Allerede i 2009 skrev “Nordlys” at nærmere 50 prosent av befolkningen sto utenfor arbeidslivet i enkelte kommuner. Spesielt utsatt var bransjer som var mer utsatt for finanskrisen.

Det som da kan tenkes, er at økt arbeidspress, bedriftseiernes profittjakt, dårlige arbeidsforhold og ikke minst demokratiunderskuddet i arbeidslivet bidrar i meget stor grad.

Arbeidslivet kan ikke organiseres på de premissene som få bedriftseiere setter. Det må organiseres med utgangspunkt i arbeidernes evner og behov. Dette er ikke bare en autoritær kommunistisk tanke som fører til at folk flest blir undertrykt av å kunne styre selv, men også absolutt nødvendig i et liksom-demokratisk samfunn som styres av de få som har nok penger til å kjøpe seg all den makten de trenger.

Så… ikke for å være frekk: Har du gjort leksene dine, Eidsmo?

Av Norman | Publisert under Arbeid og velferd, Politikk og samfunn | Kommentarer (0)

BRB!

22. mai, 2011 – 20:15
Ingen kommentar

Livet er herlig (:

Av Norman | Publisert under Generelt | Kommentarer (0)